Dette innlegget ble først publisert i Dagens Perspektiv.

Norge belønner utdanning mindre enn andre land. OECD-rapporten Education at a Glance viser at gevinsten ved å ta høyere utdanning i Norge er lavere enn i mange andre OECD-land. I Norge har de med høyere utdanning i snitt 18 prosent høyere lønn enn de med kun videregående. OECD-gjennomsnittet er 54 prosent og Luxembourg har størst forskjeller i lønn: 95 prosent høyere. 

Akademikerne mener det må bli større sammenheng mellom kompetansen du har og jobben du gjør, og det du får betalt. 

Det handler ikke om større forskjeller for forskjellenes skyld. Det handler om å sikre at kompetanse verdsettes. At folk belønnes for utdanning, kompetanse, innsats og ansvar. Og at arbeidskraften trekkes dit behovet er størst. Da kan lønnsforskjellene bli større. Det må vi tåle.

Forskjellsparadokset

Paradokset er at mens lønnsforskjellene i stat og kommune er små mellom de med og de uten utdanning, er lønnsforskjellene mellom sektorene for de med samme utdanning store. 

I midten av februar kom tallene fra Teknisk beregningsutvalg (TBU). Tallene forteller hvordan fjorårets lønnsoppgjør gikk og gir et anslag for økonomien fremover. 

Høyt utdannede i kommunene og fylkeskommunene har nå en gjennomsnittslønn på rundt 800 000 kroner. I industrien ligger tilsvarende grupper nærmere 1,1 millioner. Et gap på rundt 300 000 kroner. I staten ser vi det samme lønnsgapet til privat sektor. 

Hvorfor skal vi tåle ulikhet mellom sektorer, men ikke i samme sektor? 

Utdanning må gi uttelling

Våre medlemmer er nødvendige for å levere gode helsetjenester, politiske estimater, nye teknologiske innovasjoner, mattrygghet og gode skoler for å nevne noen områder. De er den stille oljen i maskineriet som ofte tas for gitt. Både offentlig og privat sektor er helt avhengige av våre folk. Som leder i Akademikerne stat Kari Tønnessen Nordli sier: Vi har så mange uerstattelige medlemmer.

Vi vet at arbeidsledigheten er lav, samtidig ser vi at etterspørselen etter vår kompetanse er kjempehøy. Og hvordan klarer vi da å få riktig kompetanse på rett plass i en tid som dette?

Verden er urolig. Det er krig i Europa. Og vi har en klimakrise under full utrulling. Dagens samfunn stiller enda større krav til beredskap og kompetanse enn før. På alle nivåer og i alle sektorer.

Det er nok å ta tak i, men stadig færre som kan gjøre jobben. I årene som kommer vil vi bli flere eldre og færre yrkesaktive.

I et slikt arbeidsmarked øker konkurransen om hodene. Og da må arbeidsgiverne gjøre seg attraktive og utdanning må gi uttelling. En grunnleggende setning siden Akademikernes begynnelse for snart 30 år siden. 

Vil bytte jobb for å gå opp i lønn

Det er selvfølgelig mye mer enn lønn som driver høyt utdannede til å bytte jobb eller fortsette i den jobben de har. Det er mange kule og spennende jobber i offentlig sektor med utfordrende arbeidsoppgaver, gode fagmiljøer og karrieremuligheter. Men lønn er likevel et sentralt virkemiddel for å få folk til å bli eller for å lokke dem til seg. 

I vårt nyeste Akademikerpanel svarer 30 prosent at de vurderer å bytte jobb det neste året. 

Hvorfor vil de bytte jobb?

Jo: de vil ha høyere lønn. 59 prosent oppgir høyere lønn som den viktigste grunnen. 

Det handler ikke om misnøye, det handler om marked.

Offentlig sektor er avhengig av høy kompetanse

I dag sliter kommunene med å rekruttere psykologer, leger og sivilingeniører. Staten strever med å få tak i og holde på økonomer, jurister og teknologer. Og sykehusene merker konkurransen med privat sektor, der legene og psykologene kan få høyere lønn og bedre arbeidstider. 

Hvis offentlig sektor ikke styrker sin konkurransekraft fremover, vil vi se:

• økt gjennomtrekk
• større rekrutteringsproblemer
• mer bruk av konsulenter
• svakere fagmiljø

Det skjer ikke dramatisk over natten. Effekten akkumuleres år for år, og en dag står vi der med en godt varslet krise fordi det offentlige mangler folk til å drifte velferdsstaten. 

Lønnsgapet øker – som en krokodillekjeft

Anslaget fra frontfaget i fjor var 4,4 prosent, men den faktiske lønnsveksten i frontfaget ble mye høyere: 5,1 prosent, viser tall fra TBU. Mens det offentlige holdt seg mye nærmere anslaget: I staten ble lønnsveksten 4,8 prosent, i kommunene 4,6 prosent og i sykehusene 4,3 prosent. 

Med andre ord: Lønnsgapet mellom privat og offentlig sektor økte. 

Vi ser at lønnsgapet for våre medlemmer øker gjennom karrieren. Økningen minner mest om en krokodillekjeft. Stadig større gap. 

Frontfagsanslaget er en norm over tid

Vi blir ofte beskyldt for å ikke støtte frontfagsmodellen. Det er ikke riktig. 

Men vi mener at modellen ofte praktiseres for lite fleksibelt. 

Når anslaget brukes som en maksimumsgrense; at ingen sektorer skal bruke mer penger enn frontfaget, mister arbeidsgivere i offentlig sektor et avgjørende virkemiddel i konkurransen om arbeidskraften: Lønn. Uten det virkemiddelet, taper de kampen om hodene. 

Forskjellen mellom sentrale og lokale forhandlinger er også avgjørende her. Lokale forhandlinger gir mulighet til å bruke lønn strategisk for å rekruttere og beholde de folkene med den kompetansen man trenger. Ved sentrale forhandlinger klarer vi ikke å være like treffsikre. 

Lønnsandelen må opp

Det er like viktig at lønnsoppgjøret i privat sektor fungerer godt.

Lønnsandelene i privat sektor er nå på ca 75 prosent, omkring 5 prosentpoeng lavere enn historisk nivå. Det betyr at mer penger går til eierne og mindre til de ansatte. Den utviklingen må snus. Da er det avgjørende med frie forhandlinger etter avtalte kriterier, etablert lønnspolitikk og lønnsevne i virksomheten.

Vi er ansvarlige parter. Det blir ikke noe cowboyoppgjør med Akademikerne. 

Vi mener det er ansvarlig å utnytte fleksibiliteten i frontfagsmodellen for å sikre at privat og offentlig sektor har de folkene de trenger for å gi oss et velfungerende og effektivt arbeidsliv og samfunn.