Nylig leverte Frontfagsmodellutvalget sin rapport. Akademikerne slutter opp om frontfagsmodellen ved riktig bruk av modellen og dens fleksibilitet. Da må lønn brukes i større grad enn i dag. Det har Akademikerne og Unio synliggjort i en særmerknad i rapporten.
Leder av Frontfagsmodellutvalget Steinar Holden skriver i sitt innlegg i DN nylig at det ikke er noe nytt eller uventet i at det er ulike syn på hvordan frontfagsmodellen bør praktiseres, men det er likevel første gang at uenigheten har slått ut i en eksplisitt mindretallsmerknad.
Problemet er at vi i flere år har opplevd at fleksibiliteten ikke blir brukt. Frontfagsanslaget, som NHO gir i forståelse med LO etter frontfagsoppgjøret hver vår, blir brukt som en fasit i forhandlinger i påfølgende tariffoppgjør i det offentlige og det private — både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.
Anslaget skal bare være et hjelpemiddel i koordineringen. Det er ikke ment å kopieres som en fasit. Partene i de forskjellige områdene har fleksibilitet til å avtale egne økonomiske rammer. Det er det behov for og det er mulig innenfor frontfagsmodellen.
For at modellen skal fungere og overleve, må lønnsveksten i store områder i økonomien være om lag den samme over tid. Det sørger vi for ved at den faktiske lønnsveksten i frontfaget over tid er normgivende for lønnsveksten i de andre tariffområdene.
Her ligger det en viktig fleksibilitet ved at det er mulig med lønnsløft i tariffområder som sliter med å tiltrekke seg og beholde arbeidskraft. Utfordringen ville oppstått hvis skjermet sektor (særlig offentlig sektor) hadde en lønnsvekst – og ikke minst et lønnsnivå – som tappet konkurranseutsatt sektor for arbeidskraft, og dermed bidratt til at konkurranseutsatt sektor ikke lenger evnet å konkurrere med utlandet. Vi er ikke der i dag.
Hvorfor er denne fleksibiliteten så viktig?
Fordi det offentlige sliter med å få tak i arbeidstakerne de trenger for å sikre offentlig finansierte tjenester og velferdsordninger nå og i fremtiden.
Krisen i Helse Nord er et tydelig eksempel på hvor galt det kan gå dersom man ikke klarer å rekruttere og beholde fagpersoner.
Både i privat og offentlig sektor har akademikere nøkkelroller i de store omstillingene vi står overfor.
Vi får ikke til grønn omstilling uten naturvitere og teknologer, og vi kan ikke møte eldrebølgen uten leger. Offentlig sektor sliter allerede i dag med å rekruttere og beholde jurister, psykologer og økonomer. Og det er mangel på lektorer i videregående skole.
Samtidig ser vi at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor øker.
Dersom offentlige lønninger fortsetter å sakke akter ut, klarer ikke staten, sykehusene og kommunene å konkurrere om høyt utdannede som de er helt avhengige av for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne. Det taper vi alle på.
Frontfagsmodellen blir ofte kalt bærebjelken i den norske modellen. Hvis ikke bærebjelken skal knekke, må den tjene alle grupper godt og sørge for at offentlig sektor kan være konkurransedyktig i kampen om arbeidstakerne.
