Dette innlegget ble først publisert på Dagens Perspektiv.

Sikkerhet og beredskap er nå høyt prioritert politisk. Det er en stadig voksende utgift i forslaget til statsbudsjett. Og det er slutt på å bli sett på som en sær prepper for å ha et beredskapslager hjemme. 

Men beredskap er mer enn grønne erter på boks og dunker med vann. Beredskap er også å satse på kunnskap og fakta, på forskning og utdanninger som ikke gir umiddelbar og kortsiktig nytte.

Beredskap er frie universiteter som har rom for god undervisning og som gir forskere og professorer tid, rom og penger til være nysgjerrige. 

I den norske totalberedskapsmeldingen er universitetene nevnt bare i sammenheng med beredskapsutdanning. Ikke som bærebjelker i demokratiet. Det forundrer meg. Spesielt i en tid der universitetene opplever økt press om nytte og raske leveranser. 

Kunnskap er immunforsvaret mot desinformasjonen 

Av trusler mot demokratiet og sikkerheten vår bekymrer desinformasjon, påvirkningskampanjer og svekket tillit mest blant høyt utdannede. Det kommer frem i det nyeste Akademikerpanelet vårt, en undersøkelse Respons Analyse gjør på vegne av oss. Respondentene er folk med mastergrad eller mer.

Over halvparten bekymrer seg for at desinformasjon kan undergrave demokratiet vårt. Tre av fire mener at universitet- og høyskolesektoren har en viktig rolle i å demme opp for desinformasjon.

I en tid der tech-selskaper tjener penger på polarisering og misnøye, trengs institusjoner som bygger på fakta og kunnskap.

Kampen mot desinformasjon er en kamp universitetene står i hver dag. Gjennom undervisning og deltakelse i samfunnsdebatten er forskere med på å bygge befolkningens immunforsvar mot desinformasjon, bit for bit.

Desto mer vi vet, desto lettere er det å avsløre løgn og juks. 

Veien til autokratiet er brolagt med folk som sier du overreagerer. Utviklingen i Tyskland før andre verdenskrig tok lang tid, men kom likevel brått på for mange.

Hvordan finner vi veien når ting går langsomt? Dette er ikke uforutsette sorte svaner. Det er langsomme nesehorn som plutselig står i stua di. Når nesehornene kommer, da trenger vi modige fagfolk. Da trenger vi kunnskap og verdier. Og vi trenger robuste institusjoner som ikke bøyer av for politisk press. 

Det er mye god beredskap i et samfunn som hegner om demokratiet og tar desinformasjon på alvor. 

Men kunnskapsberedskap er mer enn dette.

Det vi ikke visste vi trengte

Det som i dag blir sett på som smale kunnskapsfelt, kan være det alle er opptatt av i morgen og den kunnskapen vi trenger for å løse neste krise.

Hvem visste vel at hele befolkningen skulle bli flytende i luftbåren smitte, koronavirus og RNA-vaksiner i 2020? Og hvor viktig den kunnskapen var for at vi kunne håndtere pandemien? 

Før Russlands fullskalainvasjon 24. februar 2022, visste vel få at vi ville trenge språk‑, samfunn‑, og kulturkunnskap om Ukraina. Hva hadde vi gjort uten? 

Kunnskapsberedskapen vår er avhengig av enkeltforskere som Magnar Bjørgås ved NTNU. Bjørgås er professoren som fikk 20 millioner kroner til å forske på barnedemens etter en spleis. Spleisen kom fordi 13-åringen Syver ble kjendis på Team Pølsa.

Gjennom spleisen kan Bjørgås gi sine ansatte trygghet og langsiktighet, som han tidligere bare kunne drømme om. Så er det noe med det å drive forskning på dugnad, da. Selv om spleisen var bra, skrev han et innlegg på NRK Ytring, der han etterlyste mer forutsigbar finansiering for grunnforskning. For er det noen som kjenner verdien av grunnforskning, er det nettopp Bjørgås.

Det var han som ledet teamet ved NTNU som på rekordtid laget en covidtest våren 2020, basert på eksisterende forskning. På noen få uker laget Bjørgås og hans team nok covidtester til å forsyne Norge. Det er beredskap det! Historien om Bjørgås viser hvor viktig grunnforskning er i det store bildet. Det viser hvorfor ikke alt skal være nyttig i et kort perspektiv. 

Vi vet ikke hva fremtiden bringer 

Det er ikke bare i kriser og krig at behovene endrer seg. Det er også nødvendig at vi satser bredt på kunnskap for den vanlige uforutsigbare samfunnsutviklingen.

To år etter oljekrisen, i 2016, så det mørkt ut for alle med ingeniørutdanning. SSB mente det ville bli titusener av overflødige ingeniører i fremtiden. 

I dag skriker arbeidsmarkedet etter sivilingeniører og andre med teknologikompetanse, og Norge sliter med å utdanne mange nok. Det er vanskelig å spå om fremtiden, derfor må vi være beredt på det meste.

Mer, ikke mindre

Politikerne må anerkjenne hvor sentral universitets- og høyskolesektoren er for totalberedskapen vår og satse på den.

I en verden som blir stadig mer kompleks og usikker, er ikke svaret mindre kunnskap og utdanning, men mer.