Akademikerprisvinner 2026 Inga Strümkes tale under prisutdelingen: 

Vet dere hva? Jeg har aldri holdt en tale. Jeg har alltid klart å sno meg ut av det. Jeg synes denne sjangeren er supervanskelig. Nå har jeg jo skjønt at det er sosialt akseptabelt, også ifølge profilerte journalister, å bruke ChatGPT til å skrive taler. Av respekt for dere har jeg likevel valgt å ikke bruke ChatGPT. Jeg har brukt Copilot. Neida.

Men nå som jeg har oppmerksomheten deres i noen minutter, vil jeg bruke anledningen til å ta opp noe som bekymrer meg. Disruptive hendelser har det med å gjøre det implisitte eksplisitt. For eksempel var pandemien en disruptiv hendelse, og den gjorde eksplisitt hvor viktig skolen er som sosial arena, og hvor mange utenlandske arbeidere vi på ingen måte har tatt opp i systemet og som vi ikke har felles språk med. At kunstig intelligens blir forbrukerteknologi er en pågående disruptiv hendelse, og den gjør at noen implisitte antakelser i demokratiet blir eksplisitte. Demokratiet har hvilt på friksjon, altså at noen handlinger er kostbare i tid, ferdigheter eller arbeidskraft. Det har vært en gyldig antakelse at folk har et ganske synkronisert verdensbilde, og at det finnes én samfunnsdebatt. Nå, med personlig tilpasset innhold i digitale flater, kan alle leve under den virkelighetsbeskrivelsen de liker best og vi har hundretusenvis av samfunnsdebatter som ingen har oversikt over. Overtalelse har pleid å være begrenset av menneskelige ressurser. Forskning viser nå at språkmodeller er flinkere til å overtale folk enn det mennesker er, og da Ukrainske droner traff russiske datasentre for to uker siden, forsvant aktiviteten fra mange politiske kontoer på X.

Vi laget den digitale verden for å forenkle, automatisere og kommunisere. Nå har vi laget en teknologi som er innfødt i den digitale verden, og det er nok bare et spørsmål om tid før vi ikke er herre i det huset lenger.

Jeg går jo rundt og sier at det ikke er teknologien som er skummel, men systemet den virker i. Vi ser at AI-teknologi bidrar til å konsentrere makt og kapital, og at teknologien former samfunnet på måter som skremmer folk og som jeg tviler på at et flertall hadde valgt. Jeg synes vi bør ha veldig klart for oss at Norge påvirker ingen del av den globale AI-utviklingen. Jeg sier ikke at vi ikke hypotetisk kan, bare at vi ikke gjør. Vi må finne en annen måte å sørge for at dette går bra for oss, ikke bare gjennom å beskytte oss, men gjennom å styre oss selv i den retningen vi vil. Og det handler ikke bare om forskningsinstitusjoner her og der, for er det én ting AI-utviklingen tydeliggjør, så er det at alt henger sammen med alt. Samfunnsdebatt, økonomi, arbeidsplasser, politisk klima, energi, og hvilke fremtider vi klarer å forestille oss. Kunstig intelligens griper inn overalt, og gir oss i bunn og grunn en systemkritikk vi sjelden har sett makan til: en anledning til å se på de implisitte antakelsene som ikke holder, svakhetene som har blitt eksplisitte, og faktisk ta noen valg. 

Den 6. oktober slapp OpenAI 700 manuskripter, som er flere enn en forsker som meg kan forvente å skrive i løpet av et helt liv. Denne tsunamien var AI-generert, og inneholdt løsninger og beviser på noen av de vanskeligste, eldste problemene innenfor matematikk og teoretisk fysikk. Arbeidet var gjort av frontiermodeller, altså de mest avanserte AI-modellene som finnes, og i dette tilfellet AI-modeller som ingen utenfor OpenAI har tilgang til. Det hører med til historien at disse bevisene ikke er bekreftet, og at de i likhet med Navier-Stokes-fremskrittet fra noen uker tidligere kanskje er i overkant basert på arbeidet til andre matematikere, kanskje bare er sammenstillinger av tilgjengelig informasjon, og så videre. Disse spørsmålene er viktige, men vi kan likevel løfte blikket og spørre oss om AI-modeller faktisk klarer å finne helt ny kunnskap, altså ikke bare se sammenhenger vi ikke får øye på, men forstå noe nytt om virkeligheten. Hva da? Vi er tross alt homo sapiens; å vite og forstå er ganske sentralt i vårt selvbilde. 

Personlig lurer jeg veldig på hvordan universet fungerer, og jeg tror det er helt usannsynlig at mennesker har akkurat det intelligensnivået som trengs for å finne det ut. 

Nå kan det hende at vi har klart å lage den teknologien som kan finne løsningene vi ikke klarer å finne selv. Betyr det at vi kan ta snarveier til kunnskap vi ikke er intelligente nok til å finne selv? Det finnes særlig ett problem jeg håper blir løst før jeg dør. Det heter Higgs-hierarkiproblemet. Og jeg lurer på hva jeg kommer til å føle hvis en maskin løser det og vi kan bare lese av løsningen. For, er kunnskap litt som mening, at noen må ha den før den blir verdifull?

Når er kunnskap verdifull? Er det når den kan brukes, eller er den verdifull bare gjennom at mennesker har den?

I en verden med intelligente maskiner må vi kanskje tenke nytt om rollen til akademia. Matematikerne sier nå at de trenger tilgang til frontiermodeller for å klare å holde tritt med utviklingen på feltet. Én ting er at det er lite tilfredsstillende å jobbe med problemer man vet at noen med tilgang til en dyrere maskin bare kan løse, men en annen ting er at det koster penger å ha kunnskapsarbeidere og institusjoner gående. Det koster nesten like mye penger som å lage frontiermodeller. Historisk har det lønt seg å la folk følge nysgjerrigheten sin og bli kjempeflinke. Ikke alltid — og noen ganger tar det hundrevis av år — men ved noen tilfeller har det endret menneskeheten fundamentalt og til det bedre. Vi har ingen historie å lene oss på når det gjelder intelligente maskiner.

Vi står i en pågående disruptiv hendelse som treffer hele samfunnet, kanskje særlig oss som ikke er vant til å bli truffet. Og vi vet ikke om det blir heftigere før det roer seg, eller hvordan den nye roen kommer til å se ut. Men jeg tror at kunnskap i hodene til mennesker er viktigere enn noen gang før, ikke bare fordi det er meningsfylt for oss som får lov til å jobbe med kunnskap, men fordi vi former fremtiden nå, og jeg har på følelsen at vi ikke har allverdens rom for å gjøre feil eller se det an. Koblingene mellom store selskaper og statsapparat blir stadig tettere i stadig flere land, og fri, uavhengig kunnskap er ingen selvfølge. Så. Det er mye greier, og det er vanskelig. Men vi liker å ha det litt vanskelig, ellers hadde vel ingen av oss valgt den jobben vi har. Tusen hjertelig takk for meg, og for en pris som betyr helt ubeskrivelig mye for meg.