To sentrale forutsetninger for å lykkes
For å lykkes med å nå målene i langtidsplanen må minst to forutsetninger være på plass;
ansatte med høy kompetanse og gode rammebetingelser i form av bygninger, laboratorier
og annen infrastruktur.

Det gjenstår betydelige utfordringer ved en rekke av de eksisterende byggene i universitets og høyskolesektoren. Riksrevisjonen har påpekt at en tredjedel av statlig eiendomsmasse er i dårlig forfatning. I tillegg er det behov for nye bygg, slik som Life Science, Ocean Space Centre og Mechatronics Innovation Lab i Agder. Departementet opplyser i sitt brev at de ser på spørsmålet om investeringer og større bygge- og vedlikeholdsprosjekter i et eget prosjekt. Akademikerne vil imidlertid understreke betydningen av at midler til investeringer og vedlikehold blir gjenstand for en ambisiøs og forpliktende plan som legges fram for Stortinget.

Forskning og undervisning må være attraktive karrièreveier, med lønns- og arbeidsvilkår som gjør det mulig å tiltrekke og beholde høy kompetanse. Akademikerne er bekymret for den utstrakte bruken av midlertidige stillinger i de offentlige universitetene og høyskolene. Andelen midlertidige vitenskapelige ansatte lå i 2016 på 18 pst. Midlertidig tilsetting, slik det praktiseres i universitets- og høyskolesektoren i dag, kan ikke begrunnes i sektorens
særegenhet. I stedet svekkes institusjonenes posisjon som attraktiv arbeidsgiver. På sikt vil det gå utover sektorens hovedoppgaver som leverandør av forskning og utdanning av høy nasjonal og internasjonal kvalitet. Ambisjonen om verdensledende institusjoner og fagmiljø er avhengig av at de vitenskapelig ansattes arbeidsvilkår styrkes. Ny lovgivning vil kunne bøte på noe av dette, men det vil kreve en ekstra innsats i mange år framover for å få ned andelen langtidsmidlertidige.

Mye bra, men EU og næringsliv fortsatt en utfordring

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har bidratt til å skape forutsigbare forhold og en langsiktig politisk forpliktelse. Planen har gitt vekst i forskningsbudsjettene slik at målet om 1 pst. av BNP til forskning og utvikling er nådd. Konkrete mål og opptrappingsplaner har gitt resultater. Det har vært gode satsinger på rekrutteringsstillinger og stimuleringsmidler for deltakelse i Horisont 2020. I tillegg har det vært økte bevilgninger til forskningsinfrastruktur.

Langtidsplanen har ikke lyktes på områdene næringsrettet forskning og økt deltakelse i EU-programmene. Til tross for økt innsats fra det offentlige er det fortsatt et stykke til målet om at 2 pst. av BNP til forskning og utvikling skal komme fra næringslivet. Målet om at 2 pst. av midlene som blir lyst ut i Horisont 2020 skal tilfalle norske aktører er heller ikke nådd.

Langtidsplanen har målsettinger om å styrke kvalitet i forskning og høyere utdanning, økt internasjonal synlighet for norsk forskning og flere verdensledende fagmiljø. Styrket kvalitet over hele linja er en viktig forutsetning for å skape forskere, ledere, infrastruktur og kultur som verdensledende fagmiljø kan bygges på. Kvalitet i bredden er en forutsetning for å skape spiss kvalitet i toppen.

Norsk forskningspolitikk må også framover ta høyde for at vi trenger både grunnforskning og anvendt forskning. Både grunnforskning og anvendt forskning av høy kvalitet er nødvendig for å løse de samfunnsutfordringene vi står overfor, og sikre et konkurransekraftig næringsliv. Grunnforskning og anvendt forskning supplerer hverandre. Langtidsplanen er et viktig instrument for å sørge for god balanse og kobling mellom dem, der samspill og kunnskapsflyt stimuleres.

Forskningsinnsatsen må koordineres bedre
Den forskningspolitiske koordineringen på departementsnivå må styrkes for å nå målene i langtidsplanen. Produktivitetskommisjonen påpekte i sin andre rapport at den forskningspolitiske koordineringen måtte styrkes, og OECD påpeker de samme utfordringene i sin gjennomgang av det norske innovasjonssystemet. Styrket koordinering er viktig for å fremme kvalitet og effektivitet i forskningen, ivareta tverrsektorielle utfordringer og for å få opp forskningsinnsatsen i de sektorene hvor forskningsinnsatsen i dag er lav. Høy vitenskapelig kvalitet må være et grunnleggende krav i all offentlig finansiert forskning.

Forenklet og styrket koordineringen i styringen av Forskningsrådet er også nødvendig. Slik ekspertgruppen i sin gjennomgang av Forskningsrådet anbefalte, bør det ryddes i Forskningsrådets mange oppgaver. Dessuten må mekanismer styrkes som sikrer finansiering av fremragende forskning og forhindrer finansiering av svak forskning. Forskningsrådets portefølje bør i større grad bestå av åpne og brede forskningsprogram enn i dag, og disse programmene må legge avgjørende vekt på kvalitet.

Senterordningene må styrkes
Senterordningene, sentre for fremragende forskning (SFF), sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI), sentre for fremragende utdanning (SFU) og forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), gir langsiktig og stabil finansiering og er et sentralt verktøy for å bygge flere verdensledende fagmiljø. Ordningene har i all hovedsak fungert godt. Sentrene har god effekt på kvaliteten i norsk forskning og bidrar til norsk gjennomslag i europeisk forskning. SFF-ordningen er et av Forskningsrådets fremste virkemidler for å fremme kvalitet i norsk forskning. 55 pst. av European Research Council-tildelingene til norske
forskningsmiljøer går til forskere som er eller har vært tilknyttet en SFF.

Senterordningene bør derfor styrkes. Det er stor søkning til blant annet SFF-ordningen, og kvaliteten på søknadene er høy. Dette gir gode forutsetninger for å styrke ordningene. Den tiårige finansieringsperioden bør imidlertid ikke forlenges. Sentrene må basere seg på finansiering fra eksterne ressurser når finansieringsperioden opphører.

Økt basisfinansiering av instituttsektoren
En viktig del av forskning og utvikling skjer i instituttsektoren. OECD viste i sin gjennomgang av norsk innovasjonspolitikk til at forskningsinstituttene er en viktig aktør for konkurranseevnen i norsk industri. Videre har instituttsektoren en deltakelse i EUs rammeprogram omtrent på samme nivå som universitet- og høyskolesektoren. Den offentlige basisfinansieringen av instituttene bidrar til forutsigbarhet og langsiktighet, i en sektor som er avhengig av oppdragsgivere.

Langtidsplanen bør inneholde en opptrappingsplan for en styrket finansiering av instituttsektoren. Finansieringen bør knyttes opp mot forpliktende avtaler med
myndighetene. I tillegg til å styrke forskningsinnsatsen, vil en økt basisbevilgning kunne benyttes for å oppnå konkrete målsettinger og strategiske prioriteringer i langtidsplanen.

Som et ledd i å forsterke instituttsektoren, og øke både den næringsrettede forskningsinnsatsen og deltakelsen i Horisont 2020, er det nødvendig å trappe opp innsatsen gjennom STIM-EU. En opptrapping bør gi forskningsinstituttene full kostnadsdekning ved deltakelse i Horisont 2020.

Nye mål for rekrutteringsstillinger
Den reviderte langtidsplanen bør inneholde nye mål for økning av rekrutteringsstillinger. Ved økt forskningsinnsats både innenfor akademia, næringsliv og i det offentlige vil det være behov for flere med forskerutdanning. For å skape fremragende forskningsmiljø må det ligge en bred rekrutteringsbase til grunn. Arbeidsgruppen nedsatt av KD og Universitets- og høgskolerådet anslo i sin rapport Etterspørsel etter og tilbud av
stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020 et behov for en årlig vekst på 300–400 stipendiatstillinger for å dekke framtidig behov.

Forsterkede incentiv for næringslivet
FoU og innovasjon er sentralt både for økonomisk vekst og utvikling, og nødvendig for å gjøre eksisterende næringer konkurransedyktige, skape nye vekstkraftige næringer og øke produktiviteten. Samarbeid mellom kunnskapsinstitusjoner og næringsliv er avgjørende for å nyttiggjøre seg den forskning og innovasjon som gjennomføres. For å opprettholde et konkurransedyktig næringsliv i framtiden må næringslivets forskningsinnsats opp, og næringslivet må kunne ta i bruk ny teknologi og nye løsninger.

Incentivene til å øke næringslivets forskningsinnsats må forsterkes for å nå målet om at næringslivet skal ha en forskningsinnsats på 2 pst. av BNP. Det er derfor viktig med en satsing på instituttsektoren, som er et viktig bindeledd mellom næringsliv og forskning. Et annet viktig element er at utdanningssystemet tilbyr relevant og kompetent arbeidskraft, se vårt punkt om kvalitet i høyere utdanning samt vårt innspill til Meld. St. 16 (2016—2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning. I tillegg må det satses videre på allerede eksisterende virkemidler som BIA, professor II-stillinger, nærings-PHD og SkatteFUNN, som evalueringer har vist fungerer. Den reviderte langtidsplanen bør legge til rette for til økt bruk av disse ordningene.

Tverrfagligheten må løftes
Langtidsplanen må i større grad enn i dag løfte fram tverrfaglighet, både i forskningen og i utdanningsinstitusjonene. Tverrfaglighet er krevende i møte mellom ulike fagdisipliner, samtidig er det et nødvendig grep for å løse de store samfunnsutfordringene. De store forskningsprogrammene må i større grad åpne for tverrfaglige forskningsprogram, hvor det også må tas høyde for den humanistiske forskningens rolle i å løse komplekse problemstillinger, slik som beskrevet i Meld. St. 25 (2016—2017) Humaniora i Norge.

Kvalitet i høyere utdanning
Kunnskapsdepartementet har varslet at høyere utdanning og de humanistiske fagenes rolle skal integreres bedre i revisjonen av planen. Akademikerne imøteser dette. Forpliktende mål for høyere utdanning vil være med på å heve langtidsplanen og skape en gjennomgående sammenheng i utdannings- og forskningsinnsatsen. Høyere utdanning må være forskningsbasert, og det skal derfor være en tett kobling mellom forskning og utdanning. Forskning må skje der det er studenter og de må involveres i forskningen, men samfunnet trenger forskning også i instituttsektoren og i næringslivet. Disse områdene må ikke settes opp mot hverandre. Samarbeidet mellom de ulike sektorene bør styrkes blant annet gjennom bedre utvekslings- og hospiteringsordninger, slik vi også tar til orde for under punktet om forsterkede incentiv for næringslivet.

I Meld. St. 16 (2016—2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning ble det lansert en rekke tiltak for å heve kvaliteten i høyere utdanning som egner seg for å inngå i langtidsplanen. Strukturreformen i sektoren er viktig for kvalitet i utdanningen. Sammenslåinger og samling av fagmiljø gir muligheter for faglig synergi, spissing og hensiktsmessig arbeidsdeling for å sikre sterke fag- og forskningsmiljø innenfor alle fagområder. Strukturendringene må følges opp, og om nødvendig må det stimuleres til ytterligere samarbeid og arbeidsdeling.

På oppdrag for Akademikerne har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) framskrevet behovet for akademisk arbeidskraft. Framskrivningene tyder på at akademikerandelen i arbeidsstyrken vil vokse raskere enn hva som hittil har vært lagt til grunn. Dette vil kunne få konsekvenser for dimensjoneringen av tilbudet i høyere utdanning, og da er det avgjørende et større trykk ikke får gå på bekostning av kvaliteten. Framskrivningene er gjort med utgangspunkt i en modell for framtidig arbeidskraftbehov utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (SSB). Sammenlignet med SSBs framskrivninger har SØA lagt til grunn en raskere innfasing av ny teknologi i alle deler av det norske arbeidsmarkedet, raskere overgang til næringsvirksomhet som er forenlig med en mer aktiv klimapolitikk, lavere arbeidsinnvandring, og at andelen sysselsatte med lite formell utdanning fortsetter å falle. Disse endringene trekker i retning av at akademikerandelen i
arbeidsstyrken vil vokse raskere enn hva som hittil har vært lagt til grunn. Det er med andre ord behov for flere høyt utdannede. Som følge av at det norske lønnssystemet har relativt små lønnsforskjeller mellom høyt og lavt utdannet arbeidskraft, er det grunn til å anta at vi selv må dekke behovet for høyt utdannede.

Med vennlig hilsen
Akademikerne

Anne Folkvord
Organisasjonssjef