Vi viser til høringsbrev fra departementet 06.11.15. Akademikerne ønsker å gi innspill i høringen i denne omgang da vi organiserer grupper av helsepersonell som ikke omfattes av sektordirektiv og dermed vil omfattes av de generelle reglene for helsepersonell. Vi legger til grunn at dette arbeidet vil få betydning for den videre prosess med revisjon av regelverket som gjelder for helsepersonell.

For Akademikerne er det viktig at man i utformingen av regelverket tar høyde for de store forskjeller det er innen de ulike gruppene av helsepersonell som faller inn under autorisasjonsordningen i Norge, spesielt med tanke på utdanninger som ikke er harmonisert. Her forutsettes innsikt i yrkesutøvelsen (oppgaver/aktiviteter) for personellgruppen, ikke kun om utdanningen er likeverdig, da grunnlaget for autorisasjon er om man kan sammenlikne den yrkesutøvelse i hjemstat og vertsstat. Det kan synes som det i forbindelse med godkjenning av helsepersonell i Norge ikke alltid i tilstrekkelig grad har vært sett hen til de krav som stilles for å kunne utøve et yrke i hjemstaten, og at det er utdanningene som har blitt sammenliknet uavhengig av den praksis som faktisk kreves for å utøve et yrke.

For å kunne ivareta pasientsikkerhet og opprettholde god kvalitet i tjenestene er det viktig å fremheve noen grunnleggende prinsipper. Da aktuelle lov og forskrift som er på høring, slik vi leser det, vil gis forrang ved motstrid med helsepersonelloven og tilhørende forskrift anser vi det relevant å gi innspill til høringen i forhold til noen sentrale prinsipper.

Språkferdigheter:


For helsepersonell som skal arbeide i Norge, er gode språk- og kommunikasjonsferdigheter helt sentralt. Mange klage- og tilsynssaker mot helsepersonell har sin bakgrunn i manglende språk- og kommunikasjonsferdigheter. Det har vist seg vanskelig for arbeidsgivere i tilstrekkelig grad å sikre at dette er på plass i en situasjon hvor rekruttering og tilgang på kompetent helsepersonell er vanskelig. Dette har resultert i at man har ansatt kandidater med mangelfulle språkferdigheter.

I lovforslagets § 17 fremgår det at yrkesutøver skal ha de språkkunnskaper i norsk som er nødvendig for å utøve det regulerte yrket. Det fremgår i direktiv 2013/55/EU (26) at gjennomgang av tidligere krav til språkferdigheter har vist at det kan være behov for en klargjøring av språkkravet av hensyn til pasientsikkerheten. Man legger derfor opp til en ordning der godkjenningsmyndigheten får i oppgave å gjennomføre en språkkontroll etter at de har gjort vurdering av yrkeskvalifikasjonene, i stedet for at ansvaret påhviler arbeidsgiver og yrkesutøver.

Muligheten til å stille språkkrav er en ønsket og positiv utvikling med tanke på pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenestene. Det er imidlertid svært viktig at dette kravet i direktivet følges opp med tydelige krav og gode systemer for tester som godkjenningsmyndigheten kan følge opp og gjennomføre uten lange ventetider og andre barrierer som hindrer effektuering av ordningen.


Utligningstiltak:

Det følger av direktivet at man nå kan kreve utligningstiltak dersom yrkesutøvers utdanning avviker vesentlig fra innholdet i den utdanningen som gis i Norge. Det var tidligere mulig å pålegge utligningstiltak dersom utdanningen var over ett år kortere enn det som kreves i norsk utdanning, men den muligheten er fjernet. Med vesentlig avvik menes forskjell i kunnskap, ferdigheter eller generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket og at kvalifikasjonen til yrkesutøver er vesentlig forskjellig i innhold i forhold til hva som kreves av kvalifikasjoner i Norge.

Et sentralt element i mange av de norske helseprofesjonsutdanningene er den integrerte praksis som starter allerede tidlig i studiet. Dette bidrar til at studentene tidlig får mulighet til å se teoretisk kunnskap i en praktisk klinisk setting og gjennom hele studiet koble teori mot praksis. De får erfaring fra arbeid med pasienter og mulighet til å utvikle seg mot klinikere fra starten av studiet. For profesjonsutdanningen i psykologi i Norge skiller dette seg fra hva som er tilfelle i mange EØS-land, hvor utdanningen er teoretisk rettet og uten klinisk praksis.

Utligningstiltak foreslås i lovens § 8 femte ledd og i forskriftens § 3-5 jf direktivets artikkel 14. Hovedregelen er at yrkesutøver kan velge prøveperiode eller egnethetsprøve. Unntak fra yrkesutøvers valgfrihet følger av § 3-6. Det ser ut som disse unntakene ikke vil kunne omfatte for eksempel psykologer som mangler praksis fra studiet, og at man vil være avhengig av at det sendes melding om at man finner at praksisperiode er nødvendig for å oppfylle kravene til utligning, og at dette godkjennes av Kommisjonen for at man skal kunne fravike hovedregelen om valgfrihet. En teoretisk test vil som oftest ikke oppfylle formålet med å gjennomføre utligningstiltak da det er den integrerte praksisen i studiet som er det kritiske punkt og ofte mangelfull eller fraværende i utdanninger fra andre land i EØS.

Det er også viktig å understreke at kunnskap om norske helselover og helse- og omsorgstjenestens utforming og oppbygning er nødvendig for helseprofesjonsutøvere som har selvstendig ansvar å yte helsehjelp til pasienter og brukere.


Kvalitetssikring av praksisperioder:

For at et utligningstiltak skal oppfylle formålet med tiltaket må det være gode beskrivelser/krav til innhold, oppfølging, veiledning og kontroll av dette. Kvalitetssikring av praksisperioder er sentralt og skal foregå på alle de områder vi har krav om dette. Med det antatt økte antall studenter som vil komme til å søke autorisasjon som helsepersonell i Norge vil det bli et økende behov for praksisplasser. På denne bakgrunn vil det bli viktig med systematisk og formell etablering av krav og innhold i praksisperioder. Og klare retningslinjer for hva som skjer der praksisperioder ikke godkjennes.

Med vennlig hilsen
Akademikerne


Anne Folkvord
Organisjonssjef