Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulærøkonomi – Meld. St. 45 (2016-2017) – høringssvar Akademikerne

Stortingsmeldingen berører tre viktige tema

• Hvordan produsere mindre søppel
• Hvordan gjenbruke avfall
• Hvordan forhindre marin plastforsøpling og spredning av mikroplast i hav.

Vi synes imidlertid stortingsmeldingen er mangelfull når det gjelder hvordan vi skal utnytte potensialet avfall har for å skape næringsliv og vekst, og hvordan næringspolitikken og forskningspolitikken bør spille en rolle for å utløse potensialet. En god utnyttelse av avfall fordrer en satsing på kunnskap, kompetanse, innovasjon samt tilrettelegging for nye markeder og forretningsmodeller. Dette nevnes i meldingen, men kommer i liten grad inn på hvordan.

I vårt høringssvar kommenterer vi hva mener står helt sentralt for å utnytte potensialet avfallet har for næringsutvikling og vekst.

Vi mener at det er åpenbart at det vil være et økende behov for akademisk kompetanse.

Spydspissene i sirkulærøkonomien er kunnskapstunge, høyteknologiske selskaper som utnytter råvarer så mye som mulig slik at det ikke blir produsert avfall eller som klarer å omgjøre avfall til nye resirkulerbare produkter. Borregaard er et godt eksempel på det første; et selskap som produserer 20 millioner liter bærekraftig bioetanol fra skandinavisk gran. I tillegg har vi, gjennom å være en oljenasjon og skipsfartsnasjon, utviklet relevant teknologi i verdensklasse, og bør derfor gå i front for å løse de store utfordringene med mikroplast i havet.

Det offentlige kan bygge opp under denne typen kompetansetung virksomhet ved å gjøre tre ting:

• Satse på høyere utdanning. Teknologi og IKT står naturligvis sentralt, men også andre former for høyere utdanning er svært viktig for kunnskapstunge selskaper som også gjerne ekspanderer til andre land, herunder jus og språk.
• Satse på anvendt forskning, særlig såkalte «muliggjørende teknologier», som eksempelvis nanoteknologi, bioteknologi og IKT.
• Satse på virkemidler som bidrar til kunnskaps- og teknologioverføringer mellom ulike typer næringer.

Videre må myndighetene fremme sirkulærøkonomi i sin innkjøpspolitikk. Det offentlige kjøper varer og tjenester for om lag 480 mrd. kroner hvert år. Anskaffelsesregelverket er oppdatert, men i neste omgang må man sikre at
mulighetene tas i bruk. Dette fordrer kompetente innkjøpsavdelinger i stat og kommune. Her har vi allerede en vei å gå, og kompetansebehovet vil bare øke ved å sette tilleggsmål om sirkulærøkonomi. Litt over 1/3 av norske kommuner har ikke ansatt en eneste naturviter. Vi har store forventninger til at stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser leverer mer på dette.

Myndighetene må dessuten sikre lik regulering av virksomheter, uavhengig av om det dreier seg om tradisjonell virksomhet, eller en virksomhet som baserer seg på en ny forretningsmodell, som såkalte «plattformselskaper». Forutsigbarhet er også svært viktig for selskaper som ønsker å utfordre de eksisterende selskapene.

Sist, men ikke minst må myndighetene stimulere til en grønnere skatte- og avgiftspolitikk. Et eksempel er å redusere moms på produkter som er produsert av resirkulert materiale. Selv om mange utfordringer må løses gjennom internasjonalt samarbeid, finnes det muligheter for å bidra med nasjonale virkemidler for å vi et forbruk.

En bærekraftig sirkulærøkonomi forutsetter nasjonale rammebetingelser som legger til rette for lønnsomhet, internasjonal konkurranseevne og kontinuerlig forbedringer og innovasjoner