Forskerstafetten: Torbjørn Gundersen

Hva er det mest spennende du skal gjøre denne uka?

Akkurat nå holder jeg på med å ferdigstille en artikkel om mistillit til eksperter. Det har vært hovedsysselen denne uka. Jeg jobber også med en annen artikkel om rettferdighet for barn og unge som møter politi og domstoler.

Hva har doktorgraden betydd for karrieren din?

Den har betydd veldig mye. Én ting er det faglige, det å forstå de faglige standardene for forskning. Det var først på doktorgradsnivå at det begynte å gli ordentlig inn hvordan man skal forske og skrive filosofiske artikler. 

Doktorgraden har også vært et veldig viktig grunnlag for å gå videre med postdoktorstillinger og forsknings- og undervisningsstillinger, som jeg har nå. Jeg var stipendiat ved Senter for profesjonsforskning, og har også vært postdoktor der senere. Det miljøet har blitt mitt viktigste faglige nettverk. Det faglige nettverket man bygger under doktorgraden, skal man ikke undervurdere.

Hva er den beste forskernyheten du har fått med deg den siste tiden?

Det snakkes mye om antivitenskapelige strømninger i samfunnet. Klimaskepsis, vaksinemotstand og en politisk dreining mot mer autoritære og populistiske regimer. Samtidig er det mye rom for pseudoekspertise og desinformasjon i sosiale medier og podkaster. Til tross for disse negative trendene er det mye som tyder på at befolkningens tillit til eksperter, for eksempel i Norge, jevnt over er ganske høy. Det gjelder også i andre land.Det synes jeg er en positiv nyhet om vitenskapens rolle i samfunnet.

Hva er det viktigste samfunnsproblemet forskningen må løse nå?

Det er veldig mange områder hvor politikere og befolkningen er helt avhengige av vitenskapelig kunnskap. Det gjelder helse, medisinsk behandling, vaksiner, teknologi, utvikling og regulering av kunstig intelligens, miljø, klima, naturmangfold, samferdsel, forsvar og sikkerhet.

Men jeg er litt skeptisk til tanken om at vitenskapen alene skal løse disse samfunnsproblemene. Jeg mener spørsmålet kanskje er litt feil stilt. Vitenskapen kan informere, gi råd og utvikle ny teknologi, men den kan ikke løse problemene uten samarbeid med politikere, myndigheter, demokratiske institusjoner, profesjonsutøvere og befolkningen.Det store spørsmålet er hvordan vi skal få til et samarbeid mellom ekspertene og de demokratiske institusjonene som både er kunnskapsmessig pålitelig, gjennomførbart og politisk og moralsk akseptabelt.

Hvilke grep må politikerne ta for at Norge skal få mer verdi ut av forskning?

Det er viktig å satse på forskning som har en tydelig praktisk nytteverdi, for eksempel innen helse, klima og teknologi. Det krever finansiering og utvikling av sterke forskningsmiljøer. 

Samtidig må vi også satse på grunnforskning, altså forskning som ikke nødvendigvis er umiddelbart nyttig, men som av grunner vi ikke kjenner i dag, kan bli veldig viktig i fremtiden. Det finnes mange eksempler fra vitenskapshistorien på at forskning som opprinnelig ikke ble ansett som nyttig, senere har fått stor betydning. Et samfunn trenger en bred kunnskapsbase som det kan trekke veksler på. 

Jeg mener også det er viktig å huske at forskning er internasjonal. Vi må samarbeide med andre land, ansette forskere fra hele verden og legge til rette for at norske forskere kan delta i internasjonale forskningsmiljøer. I den sammenhengen er diskusjonene om Norges deltakelse i EUs forskningsprogram Horisont Europa interessante. Å satse på de virkelig gode forskerne internasjonalt tror jeg er veldig viktig.

Hvilken bok leste du sist, og hva synes du om den?

Hjemme leser jeg nå Odysseen, som veldig mange andre, i forbindelse med Christopher Nolans film.Den er litt tung å lese, så jeg har fått veldig god hjelp av en podkast hvor blant andre idéhistorikeren Christine Amadou forklarer både språket, idéhistorien og hvordan boka skal forstås.Det har vært veldig morsomt å høre på podkasten og lese boka samtidig.

Hva er det beste rådet du har fått i karrieren?

Da jeg holdt på med mastergraden på midten av 2000-tallet og vurderte hva jeg skulle gjøre videre, sa veilederen min at jeg burde se nærmere på forholdet mellom vitenskap og politikk. Det var et tema som begynte å vokse frem innen vitenskapsfilosofien på den tiden. Han mente det kunne passe meg, både med tanke på bakgrunnen min og hva som kunne bli viktig fremover. Det viste seg å være et veldig godt råd.

Hva har vært din største tabbe i karrieren, og hva lærte du av den?

Hvis jeg skal trekke frem en strategisk feil, må det være at jeg deltok på for få internasjonale konferanser under doktorgraden. Jeg holdt meg veldig mye i Norge, kanskje delvis av klimahensyn og delvis av bekvemmelighetshensyn. Det tror jeg var en feil. Konferanser er viktige både for å følge med på forskningsfronten og for å få kritikk fra de beste forskerne på feltet. Man får mulighet til å møte spesialister, bygge kontakter og gjøre forskningen sin kjent. Jeg har blitt flinkere til å delta på internasjonale konferanser nå.

Hva er ditt mest nerdete trekk?

Hvis jeg skal trekke frem noe, må det være at jeg er ekstremt opptatt av Palmemordet. Jeg kan flere av vitnebeskrivelsene fra åstedet og har lest og hørt dem veldig mange ganger. Jeg kjenner veldig mange detaljer om hva som skjedde på åstedet, de viktigste sporene og ulike deler av politietterforskningen. Jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på dette. Det handler nok om et sterkt ønske om å forstå hva som skjedde, og hvem som gjorde det. Så ja, det er kanskje litt nerdete.

Hvem synes du vi skal intervjue neste gang, og hvorfor?

Jeg vil foreslå Kristine Bærøe, som jobber ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Var det noen spørsmål du savnet?

Du kan spørre om podkaster er en god kilde til kunnskap.

Er podkaster en god kilde til kunnskap?

På én måte er podkaster en veldig god kilde til kunnskap, fordi man får mulighet til å fordype seg i temaer. Jeg nevnte interessen min for Palmemordet. Jeg har sikkert hørt 500 podkastepisoder om det, og det har gitt meg mulighet til å fordype meg veldig i saken.

Samtidig er podkastverdenen ofte nokså fri for kvalitetssikring av kunnskapen, og ikke minst av hvem som får uttale seg. Det gir et enormt potensial for pseudoeksperter. Folk som egentlig ikke har særlig god kunnskap om et tema, kan få stor plass og fremstå som eksperter. Mange lyttere bruker mye tid på slike podkaster fordi de er oppriktig interessert i temaene. Men de kan ende opp med å få veldig feilaktige oppfatninger om verden. Det tror jeg er et betydelig problem. Det gjelder også sosiale medier, men podkaster er en viktig del av dette. Så mitt råd er å være litt forsiktig med podkaster.