02. november, 2026
– Oppdatert 02. november, 2026
Forskerstafetten: Sindre Bangstad
Sosialantropolog Sindre Bangstad har skrevet en bok om Anders Behring Breivik og islamofobi som ble anmeldt i The New York Review of Books. I Forskerstafetten forteller han om karrieretabben som lærte ham at det kan være langt mellom festtalene om akademisk frihet og hvordan den praktiseres. Og om sin nerdete hang til å fordype seg i forskningslitteratur på tre språk.
Om forskerstafetten
Forrige mandag sendte Bushra Ishaq stafettpinnen videre til den sosialantropolg Sindre Bangstad.
I Forskerstafetten intervjuer Akademikerne noen av landets fremste forskere om egen forskerkarriere og forskningens betydning for samfunnet. Hver forsker nominerer neste deltaker og sender stafettpinnen videre.
Hva er det mest spennende du skal gjøre denne uka?
Det mest spennende denne uken er å forberede en invitert forelesning ved Leibnitz Zentrum Moderner Orient i Berlin i neste uke, og forhåpentligvis få skrevet litt på manuset til en bok om dekolonial teori som utkommer på Hurst & Co. til neste år.
Hva har doktorgraden betydd for karrieren din?
Det er veldig lenge siden nå (2007), men den var utvilsomt den viktigste mulighetsbetingelsen for min akademiske karriere.
Hva er den beste forskernyheten du har fått med deg den siste tiden?
Vel, det er strengt tatt ikke en forskningsnyhet, men dagen etter at den ytre høyresiden i verdens 4. største demokrati (Brasil) har lidd et valgnederlag overfor demokratiske krefter er det opplagt dette som er den beste nyheten for forskning. I vår tid viser den
dramatiske nedgangen på indekser for akademisk frihet blant liberale demokratier som blant annet er dokumentert av V‑DEM at den ytre høyresiden sammen med autoritære regimer er den største trusselen mot så vel akademiske som demokratiske friheter.
Hva er det viktigste samfunnsproblemet forskningen må løse nå?
Vi lever i en tid av ‘polykriser’ og forskningens bidrag til å løse klimakrisen, forsvaret av demokratiske rettigheter, akademisk frihet og menneskerettigheter i møte med dramatiske klimaendringer, tech-fascisme, autoritære imperiestater, og galopperende økonomisk ulikhet er avgjørende viktig for menneskehetens fremtid.
Hvilke grep må politikerne ta for at Norge skal få mer verdi ut av forskning?
Det er mitt generelle inntrykk at det er stor forståelse for verdien av akademisk frihet blant norske politikere, og det skal vi være både glade og takknemlige for. For akademisk frihet er blant annet avhengige av at politikerne holder armlengdes avstand fra forskningen. Det hadde imidlertid vært en god ide om norske forskere hadde kunnet bruke langt mindre av sin arbeidstid på søknadsarbeid, som i de fleste tilfeller representerer et bortkastet tidsforbruk.
Hvilken bok leste du sist, og hva synes du om den?
Jeg har tilbragt helgen med å lese korrektur på en redigert antologi med tittelen Engaging Mbembe, som utkommer på Duke University Press til neste år, og med meg selv og Bjørn Enge Bertelsen som redaktører. Den har mange gode bidragsytere, så den synes jeg i all beskjedenhet at er blitt veldig bra.
Hva er det beste rådet du har fått i karrieren?
Jeg er antropolog, og møtte under mitt første feltarbeid i Sør-Afrika på tidlig 2000-tall en erfaren sørafrikansk antropolog som erklærte at det man eventuelt vil bli husket for ikke er teoretiske bidrag, men hvilke empiriske data man bidro med. Det synes jeg fortsatt er et godt råd, selv om det sikkert kan diskuteres hvorvidt jeg har etterlevd det i praksis.
Hva har vært din største tabbe i karrieren, og hva lærte du av det?
Å åpent kritisere en professor i samme fagdisiplin før jeg hadde en fast stilling. Av det lærte jeg at det er en forskjell også på norske akademikeres festtaler om akademisk frihet, og deres evne og vilje til å leve opp til de fordringer den akademiske friheten stiller oss overfor i praksis. Vilkårlig maktutøvelse byr meg imot, og det er dessverre mye av den også i vår sektor. En av de skarpeste tenkerne om akademisk frihet er i mine øyne Joan Wallach Scott: hun påpeker blant annet at det er noe paradoksalt ved at akademisk frihet, som i bunn og grunn er forankret i nokså udemokratiske styringssystemer, i praksis er så viktig for demokratiet.
Hva er ditt mest nerdete trekk?
Jeg vil anta at det må være hangen til å ville gå veldig dypt inn i sekundærlitteraturen på et bestemt tema. Mine arbeidskollegaer har det siste året blant annet fått en solid overdose av betraktninger om sekundærkilder på engelsk, spansk og fransk i tilknytning til mitt pågående bokprosjekt.
Hvem synes du vi skal intervjue neste gang?
Jeg skulle gjerne hørt mer fra min kollega ved MF, Professor Moumita Sen, som har mye interessant å si om både Norge og utviklingen i verdens mest folkerike land, India.
Helt til slutt, var det et spørsmål du savnet som du gjerne skulle svart på?
Hva er din favorittdrikk?
Og da svarer du?
Mojito.
Sindre Bangstad
Navn: Sindre Bangstad (født 1973).
Stilling: Forsker I ved KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, i Oslo.
Utdanning: Cand.polit. i sosialantropologi fra Universitetet i Bergen (2002) og ph.d. i religionsvitenskap/islamstudier fra Radboud-universitetet i Nijmegen i Nederland (2007). Doktoravhandlingen undersøkte sekularisering og reislamisering blant muslimer i Cape Town i Sør-Afrika etter apartheid.
Forsker på: Rasisme, islamofobi, ytringsfrihet, akademisk frihet, sekularisme og forholdet mellom religion, politikk og samfunn. Han har særlig forsket på muslimske minoriteter, høyreekstremisme, hatytringer og religions- og livssynsfrihet.
Kjent for: En profilert sosialantropolog, forfatter og samfunnsdebattant som har markert seg i debatten om rasisme, islamofobi og ytringsfrihet. Han har skrevet flere bøker, blant annet Anders Breivik and the Rise of Islamophobia (2014) og Hva er rasisme? (2015), sistnevnte sammen med Cora Alexa Døving. I 2019 mottok han Anthropology in the Media Award fra American Anthropological Association for sitt arbeid med å formidle antropologisk forskning til et bredere publikum. Han var gjesteprofessor ved Princeton University i 2022–2023.