Forskerstafetten: Bushra Ishaq

Hva er det mest spennende du skal gjøre denne uka?

Denne uka skal vi ha møte i et offentlig utvalg som arbeider med forslag til ny pasient- og brukerrettighetslov. Det synes jeg er veldig spennende, samtidig som det er litt krevende for en enkel lege i «early career research» posisjon som meg å sette seg så dypt inn i lovtekniske vurderinger.

Hva har doktorgraden betydd for karrieren din?

Doktorgraden gjorde at jeg ble forsker på fulltid. Før det jobbet jeg som klinisk lege. Det å være forsker er utrolig spennende. På den ene siden produserer vi ny kunnskap og blir eksperter, og den prosessen kan være både smertefull og treg. På den andre siden har vi en fantastisk mulighet til å ytre oss fritt. Jeg synes akademisk frihet er noe av det mest fantastiske ved å være forsker.

Hva er den beste forskernyheten du har fått med deg den siste tiden?

At man skal kjønnskvotere menn inn i flere utdanningsløp. Det er noe jeg selv har tatt til orde for.

Da jeg begynte å delta i norsk offentlighet i 2010, var det veldig få med minoritetsbakgrunn. Det å etablere seg som kvinne med innvandrerbakgrunn tok tid og hadde og har fremdeles sin pris. Da jeg begynte spesialiseringen innen ortopedisk kirurgi, var jeg den eneste kvinnelige ortopeden og den eneste med innvandrerbakgrunn, og det var også veldig tøft. Nå har tidene endret seg. Mange utdanningsløp og yrker har blitt kvinnedominert. Mangfold er utrolig viktig, og det har en egenverdi å få en bedre kjønnsbalanse. Jeg har de siste årene også fått tilliten til å sitte i flere offentlige utvalg og råd både internasjonalt og nasjonalt som minoritetsstemme. Selvrepresentasjon er helt avgjørende for å sikre likeverd. Jeg håper derfor vi også får kjønnskvotert flere menn inn i andre studieløp enn dem som hittil har vært diskutert.

Hva er det viktigste samfunnsproblemet forskningen må løse nå?

Jeg forsker innen medisinsk etikk, og tror at verdighet som egen verdi bør løftes opp også innen forskning og dermed praksis. Hvordan man kan krenke verdighet både i møtet mellom mennesker og i forholdet vårt til naturen og andre levende skapninger.

Jeg opplever at vi lever i en ekstrem brytningstid. Det er nesten eksistensielt ubehagelig. Krig og nød har alltid eksistert, men vi kommer tettere på lidelsene gjennom den digitale virkeligheten vi lever i. Vi er vitne til det jeg mener er et tydelig folkemord i Palestina. Samtidig utfordrer kunstig intelligens noe av det mest grunnleggende ved oss mennesker. KI er absolutt en ressurs, men jeg tror KI kan true verdighet dersom vi ikke er bevisste og konsekvente i hvordan vi utvikler og bruker teknologien.

Jeg opplever også at grunnleggende verdighet er blitt mindre viktig i politikken generelt. Nasjonalt er det mye fokus på enkelt saker, vinne argumenter og lite på grunnleggende verdier. Internasjonal politikk er enda verre, kan nesten fremstå som et realityshow, der respekten for dem som er svake eller mangler makt, forsvinner. Og mektige mennesker er opptatt av seg og sitt til såpass ekstreme at de til og med bruker virkemidler til å leve seg ung så lenge som mulig med alderingsbegrensende tiltak. Er de rike og mektige som skal leve til det uendelige på denne jorden, mens visse mennesker på grunn av deres identitet ikke har en gang rett til å eksistere? Samtidig er jeg bekymret for utviklingen i mediene. Jeg opplever at kvalitetsjournalistikken får mindre plass, mens overfladiske nyheter og influensere får stadig mer oppmerksomhet.

Hvis forskningen kan bidra til å forstå hvordan vi skal bevare verdighet i en større grad på ulike plan og områder, mener jeg det vil være et svært viktig bidrag.

Hvilke grep mener du politikerne bør ta for at Norge skal få mer verdi ut av forskning?

Jeg tror mye klokt allerede er gjort. Vi forskere blir bedt om å begrunne hvilke praktiske konsekvenser forskningen vår kan få. Men jeg synes det har blitt for mye oppmerksomhet rundt den umiddelbare nytteverdien.

Jeg etterlyser at pendelen svinger litt tilbake, og at politikerne i større grad prioriterer grunnforskning, basisfinansiering og tryggere ansettelsesforhold.

Å forske for kunnskapens egen skyld er vanskeligere. Forskningskompetansen blir mer fragmentert og politisk styrt hvor stadig flere av oss har midlertidige, prosjektbaserte stillinger, og noen ganger også må kombinere med andre jobber. Jeg er redd vi er i ferd med å miste noe av forskningens egenverdi. Samtidig er jeg redd for den kompetansen nå medisinsk forskning mister, når det blir færre leger med klinisk bakgrunn som forsker og underviser, vår kliniske erfaringer veier nesten ingenting, og vi blir utkonkurrert av de som fremfor å jobbe klinisk har publisert masse. For det er dessverre antall publikasjoner som er avgjørende i akademia for tiden. 

Hvilken bok leste du sist, og hva synes du om den?

Jeg er småbarnsmamma, har ikke fått lest bøker på lenge nå, det jeg leser er for ungene. Den ene er Folk og røvere i Kardemomme by. Jeg er også opptatt av at barna mine skal få med seg noe av min religiøse og kulturelle arv. Derfor leser vi en bok om muslimske profeter.

Hva er det beste rådet du har fått i karrieren?

Det er vel egentlig to råd. Fars råd om å bli lege. Å være lege er enormt meningsfullt, og også en trygghet at jeg har noe å falle tilbake til. Men jeg gikk inn i en spesialisering som var veldig krevende. Da jeg jobbet som ortoped, kunne jeg ha arbeidsuker på nesten 114 timer og vakter på 26 timer og det var et ikke så hyggelig arbeidsmiljø med mye rasisme og mannssjåvinisme.

En av dem som fikk meg til å satse på forskning og doktorgrad, var Per Fugelli, som hadde vært professoren min under medisinstudiet. Han mente at jeg ville passe godt i akademia. Han sa at det var mange som kunne operere knær og føtter men at akademia hadde færre som meg og at jeg kunne gjøre en større forskjell i akademia. Han sa også til meg at jeg ikke skulle ha så mange kamper i livet mitt, fordi han så hva offentligheten også krevde av meg. 

Det var et råd, som gjør at jeg står der jeg står nå. 

Hva har vært din største tabbe i karrieren, og hva lærte du av det?

Den største tabben var at jeg sa opp jobben på sykehuset uten å ha finansiering til doktorgraden. Det var ikke rådet fra Per Fugelli. Jeg fikk forskningsmidler for to måneder og var naiv nok til å tro at jeg ville få en jobb i akademia etterpå. Det stemte ikke. Det tok tid. Heldigvis hadde jeg legeutdanningen å falle tilbake på, så jeg kunne ta vikariater ved siden av. Men det var virkelig en stor tabbe og ville vært mye tyngre hvis jeg hadde barn da.

Hva er ditt mest nerdete trekk?

Vi akademikere jobber jo ganske mye, også på kvelder, i helger og noen ganger utover natten. Når jeg jobber i helgene og unner meg ferskt bakst eller god sjokolade da får jeg en skikkelig luksusfølelse. Da føles det nesten som om jeg har fritid. Det er på en måte min fritid.

Hvem synes du vi skal intervjue neste gang?

Jeg vil nominere sosialantropologen Sindre Bangstad.

Han har i mange år vært en mye sitert forsker internasjonalt. Han har blant annet skrevet en bok om Anders Behring Breivik som ble anmeldt i The New York Times.

Var det noen spørsmål du savnet? 

Kanskje, «Hva forsker du på?»

Hva forsker du på?

Jeg forsker på medisinsk etikk, særlig klinisk medisinsk etikk.

Blant annet har jeg et prosjekt om barn med kreft, der jeg undersøker barns autonomi i møte med helsevesenet og hvordan beslutninger blir tatt på deres vegne.

Doktorgraden min handlet om ulikhet i helse. Jeg er også en samfunnsmedisiner( jobbet som bydelsoverlege i Oslo øst), og er særlig opptatt av hvordan sosiale forhold skaper urettferdige forskjeller gjennom livet. Mange av faktorene som påvirker helseatferden vår, valgene vi tar og helsen vi får, ligger utenfor vår egen kontroll. Jeg har to prosjekter som jeg ønsker å søke midler om snart, det ene kvinner med innvandrerbakgrunn og abort. Det andre er om likeverdige helsetjenester og etiske utfordringer blant eldre sårbare .