Forskerstafetten med Sigrid Bratlie

Hva er det mest spennende du skal gjøre denne uka? 

Jeg skal holde foredrag om bioteknologi på sjefskurset til Forsvarets Høyskole. Der vil det være alt fra departementsledere og stortingspolitikere til sikkerhetseksperter og politiske kommentatorer. Jeg håper å gi dem nyttig innsikt i hvor fort forskningsfronten beveger seg og hvordan bioteknologi påvirker både mulighetene for å løse store samfunnsutfordringer og samtidig utfordrer nasjonal og global sikkerhet. 

Hva har doktorgraden betydd for karrieren din? 

Den har lært meg å tenke kritisk og systematisk, og gitt meg en grunnleggende forståelse av hvordan vitenskapelig kunnskap faktisk blir til — med alt det innebærer av prøving, feiling og usikkerhet. Kanskje viktigst har den gitt meg en ydmykhet for alt vi ennå ikke vet, og som fortsatt gjenstår å forske på. Den ydmykheten tar jeg med meg i alt jeg gjør, enten jeg skriver bok, holder foredrag eller deltar i offentlig debatt.

Hva er den beste forskernyheten du har fått med deg den siste tiden?

Det kommer gode nyheter fra forskningsfronten hele tiden, og jeg kunne enkelt valgt et stort bioteknologisk gjennombrudd – for eksempel en ny medisin som redder alvorlig syke mennesker. Men jeg velger heller en fersk studie som viser at folk som holder seg unna røyk og i tillegg holder blodtrykket normalt og unngår diabetes i 50-årene i snitt har 13 ekstra demens-frie år sammenlignet med de som lever mer usunt. Selv om studien ikke beviser årsakssammenheng, antyder funnene at man med relativt overkommelige livsstilstiltak i midtlivet dramatisk kan påvirke risikoen for demens. Dette er godt nytt for meg som raskt nærmer meg den fasen av livet, og som tenkte at det kanskje var litt sent å begynne å ta seg sammen nå. 

Hva er det viktigste samfunnsproblemet forskningen må løse nå?

Vi må lære oss å høste gevinstene av den bioteknologiske revolusjonen uten å bli overkjørt av risikoen den bærer med seg. De samme verktøyene som kan gi oss nye medisiner, bedre mat og løsninger på klimakrisen, kan i verste fall misbrukes til biologiske våpen eller føre til uhell med katastrofale konsekvenser. Den store oppgaven er å bygge kunnskapen og styringsmekanismene som lar oss gå raskt fremover på mulighetene og samtidig holde risikoen i sjakk. Ingen enkel oppgave, men alternativene er ekstremt dårlige.

Hvilke grep må politikerne ta for at Norge skal få mer verdi ut av forskning? 

Vi må finansiere mer av forskningen som ligger i gapet mellom grunnforskning og anvendt/​kommersiell forskning. Norge utvikler utrolig mye spennende kunnskap og teknologi, men altfor få prosjekter tas videre fra et lovende konsept til noe som faktisk kan brukes. Her trengs det mer risikovillig kapital i tidlig innovasjonsfase, slik at gode idéer ikke havner i en skuff.

Og så må vi tørre å satse mer på de beste hodene. Det betyr å gi dem langsiktige og forutsigbare rammer, slik at de kan ta reell intellektuell risiko, altså tid til å tenke de lange, dristige tankene, i stedet for å pumpe ut artikler i rasende tempo og bruke halve arbeidstiden på å skrive nye finansieringssøknader. De virkelig store gjennombruddene kommer sjelden på bestilling innenfor et toårig prosjektbudsjett.

Hvilken bok leste du sist, og hva synes du om den? 

I sommer har jeg droppet fagbøkene og bare kost meg med krim og annen skjønnlitteratur. Har akkurat lest ferdig Dan Browns ​‘Secret of secrets’. Veldig Dan Brownsk; høyt tempo og masse action, store og verdensomspennende temaer, overraskende god på teknologifronten, men litt mye inn i det spirituelle. Terningkast fire.

Hva er det beste rådet du har fått i karrieren? 

Egentlig et råd jeg har gitt meg selv mange ganger, og som jeg tror både kolleger og folk rundt meg privat vil skrive under på at er et godt råd for sånne som meg: Ikke jag en lederkarriere bare for å komme deg oppover og fremover. Det finnes en innebygd forestilling om at veien opp går gjennom personalansvar og lederstillinger, men noen av oss trives og bidrar aller best som fagfolk, også utenfor akademia. Å innse det tidlig, og å være ærlig om det, har spart både meg og andre for mye unødvendig bry.

Hva har vært din største tabbe i karrieren, og hva lærte du av det? 

Jeg har tidligere vært altfor opptatt av å aldri gjøre noen feil og å ha kontroll på alle detaljer, altså den klassiske perfeksjonisten. Men det er uproduktivt å være perfeksjonist, både fordi man prioriterer tiden sin feil og fordi det skaper mye stress. Jeg oppnår mye mer nå som jeg har blitt litt mer laid-back. 

Hva er ditt mest nerdete trekk? 

Her er det mye å velge mellom! Kanskje noe av det mest nerdete er at det jeg gjør for å slappe av, er å løse oppgaver. Gjerne sudoku eller Connections hos New York Times. 

Hvem synes du vi skal intervjue neste gang? 

Det er mange spennende folk på eget fagfelt, men jeg tenker det kan være interessant for deres lesere å se et spenn av erfaringer og fagområder. Jeg foreslår derfor Cecilie Hellestveit, førsteamanuensis ved NTNU og folkerettsforsker. Cecilie har en (altfor) sjelden kombinasjon av akademisk integritet, ryggrad og samfunnsengasjement, og er en jeg setter stor pris på både faglig og personlig. Hvis dere tar med dere opptakeren og legger på sprang ved siden av henne når hun sykler frem og tilbake på sin sammenleggbare sykkel mellom de mange avtalene hun har, kan dere kanskje sikre dere et intervju! 

Helt til slutt, var det et spørsmål du savnet som du gjerne skulle svart på?

Hva er forskerens ansvar utover selve forskningen?

Og da svarer du?

Jeg mener forskere har et ansvar for å bringe kunnskapen ut i samfunnet – ikke bare publisere for hverandre, men bidra til en opplyst offentlig debatt, også når temaene er ubehagelige eller politisk betente. Særlig i et felt som mitt, der kunnskap kan brukes både til stor nytte og potensiell skade, holder det ikke å gjemme seg bak laboratoriedøra og la politikere og interesseorganisasjoner styre ordskiftet.