Denne tekste ble først publisert som et blogginnlegg hos Dagens Perspektiv

SYNSPUNKT. «Kunnskapen vi genererer i kunnskapsmiljøene er ikke verdt noe hvis den ikke når ut til folk og til politikere». Det sa årets akademikerprisvinner Anne Sverdrup-Thygeson til NRK da prisen ble offentliggjort i Nyhetsmorgen nylig.

Professoren ved NMBU får prisen for sitt arbeid med bevaringsbiologi og kamp for naturmangfold og formidlingen av den. Hun forteller med alvor om klimakrisen vi står i, og bruker ord som en eksistensiell krise.

«Jeg mener at politikken skal være kunnskapsbasert, og bygge på den beste viten vi har på et kunnskapsbasert tema. Jeg savner at den relevante forskningen, som jeg mener vi står bak, når frem til dem som utformer politikken.»

Det gjør inntrykk når en så strek og tydelig fagperson snakker om utfordringen mellom fag og politikk.

Men det holder ikke at politikerne får gode, velbegrunnede faglige råd. De må også ta dem i bruk.

Skalter og valter med kunnskap

Selektiv bruk av faglige råd gjøres på tvers av det politiske landskapet. De siste årene har gitt oss mange eksempler.

Til tross for massiv protest fra fagmiljøer brøt regionreformen med prinsipper for utredning og forberedelser, og domstolsreformen er reversert. I fjor ble den kontroversielle arbeidsgiveravgiften på inntekter over 750.000 kroner vedtatt, til tross for både stor faglig motstand og mangelfull utredning. 

Som landbruksminister kritiserte Sandra Borch 400 forskere som gav kostholdsråd om å redusere kjøttforbruket. Like før Borch ble utnevnt til forsknings- og høyere utdanningsminister, påstod hun at fugleinfluensaen i nord skyldes varmere klima. Stikk i strid med forskningen som viser at kaldere klima, som i nord, gir viruset bedre overlevelseskår.

Kunnskapen som fagpersoner og forskere deler kan fort oppleves brysom hvis det ikke passer inn i ønsket politikk.

Svekker tilliten til politikere

Opportunistisk bruk av kunnskap og forskning setter tilliten til politikere på prøve.

Jevnlig gjør vi undersøkelser i samarbeid med Respons Analyse blant høyt utdannede.

I september svarte 8 av 10 at de mener det legges for liten vekt på forskningsbasert kunnskap når politiske beslutninger skal avgjøres.

Nesten 9 av 10 mener at manglende forskningsbasert kunnskapsgrunnlag i politiske beslutninger er uheldig for samfunnsutviklingen.

Nesten like mange (84 prosent) er helt eller delvis enig i at manglende vektlegging av faglig kunnskap svekker tillitten deres til politikere.

«Vi er skuffet over at regjeringen ikke har høyere ambisjoner for norsk forsking og høyere utdanning.»

Kutt i kunnskap i statsbudsjettet

Akademikerne mener at det er helt nødvendig at vi investerer i kunnskap og utdanning for å sikre verdiskaping og kunne omstille landet. Derfor fikk jeg vondt i magen da jeg leste regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år.

Regjeringen vil kutte i bevilgningene til universitetene og høyskolene og redusere midlene til grunnleggende forskning.

De ønsker å endre finansieringssystemet slik at det lønner seg for institusjonene å satse på kortere bachelorutdanninger fremfor de lange masterutdanningene.

Når de sprer studieplassene tynt ut over landet, svekkes fagmiljøene og den forskningsbaserte undervisningen. Nettopp det som skiller universitetene fra rene skoler.

Dette er ikke å satse på kunnskap og utdanning. Dette er ikke fremtidsrettet. Vi er skuffet over at regjeringen ikke har høyere ambisjoner for norsk forsking og høyere utdanning.

Hva med kunnskapsnasjonen?

Den amerikanske forfatteren og professoren i biokjemi Isaac Asimov er kjent for å ha sagt at det hersker en forestilling om at «min ignoranse er like god som din kunnskap».

Jeg er stygt redd for at vi er på vei dit her i Norge også.

Dersom kunnskapsforakten øker og kunnskapssamfunnet undergraves, tjener ingen på det. Vi trenger kunnskap. Vi trenger de som tilegner seg den, de som formidler den og de som lytter til den.