Les hele talen til prisvinneren:

Tusen takk til akademikerne og juryen for denne prisen. Takk også til Den norske veterinærforening for nominasjonen. Jeg vil naturligvis også benytte anledningen til å si noen ord om hva dette dreier seg om, og faktisk også om det som gleder meg og gjør meg en smule optimistisk. 

For det første; det er ikke slik at elendigheten med høy dødelighet og dårlig velferd angår hele den norske oppdrettsnæringen. Det finnes faktisk mange mindre oppdrettsselskaper som driver på en aldeles utmerket måte, med god velferd, god helse, god bærekraft og som dessuten tjener gode penger. Det er slike vi skal ha som positive forbilder og heie på, de viser nemlig at det er mulig å drive oppdrett på en bærekraftig måte og med lav dødelighet.

Jeg synes også at det er svært gledelig at min egen yrkesgruppe, veterinærene, nå har kommet på banen i et helt annet omfang enn tidligere og har blitt tydelige stemmer i dyrevelferdsdebatten. Vi har i dag et brokete og mildt sagt ubehagelig nyhetsbilde og det er forståelig at dyrevelferden blir mindre synlig. Nettopp derfor er jeg glad for at dyrevelferden løftes frem og synliggjøres, ikke bare hos fisk, men også på vegne av andre dyr. Jeg føler derfor at jeg også deler prisen med mange andre, både enkeltpersoner og organisasjoner og jeg håper denne prisen kan bidra til å opprettholde denne innsatsen! 

Så; over til sakens kjerne, nemlig de høye dødelighetstallene og den elendige dyrevelferden i norsk oppdrettsnæring. Vi snakker altså om Norges viktigste husdyr som vi tjener enorme summer på. 

Som veterinær og patolog er det lett å sette seg inn i hvordan enkeltindividet har det, og har hatt det.

Husk at en dau fisk er ikke bare en dau fisk; den har en forhistorie og den den døde ikke plutselig og uten grunn. Fisken har dødd av «noe», dette «noe» angår utrolig mange individer og dette «noe» har vanligvis utviklet seg over tid. Husk også at det er de sykeste som dør; hva med alle de andre som ikke har dødd enda? Som patolog er det lett å sette seg inn i hvordan denne fisken har hatt det før den ble en daufisk, og ikke minst: hvordan ville en tilsvarende tilstand påvirket tradisjonelle husdyr og kjæledyr, for ikke å si oss mennesker? Vintersår, gjellebetennelse og hjerteproblemer: Sykdommer med tilsvarende alvorlighetsgrad hos mennesker ville resultert i øyeblikkelig innleggelse og behandling. 

Dårlig velferd knytter seg til enkeltindividet, ikke populasjonen. Dårlig dyrevelferd i tradisjonelt husdyrbruk er i mange tilfeller et resultat av uforstand, inkompetanse eller personlige tragedier. I oppdrettsnæringen, derimot, mangler det ikke på resurser, det er oftest et resultat av rovdrift og grådighet og behov for å tilfredsstille aksjonærer og investorer. Man vet hva man gjør, man vet hvordan det går, og man vet resultatet. Dette er altså et resultat av en overordnet eierstruktur og det jeg vil karakterisere som strukturelt dyreplageri som noen tjener ufattelig mye penger på. 

Uten å være spesialist, lurer jeg også på om mye av den samme tankegangen kan komme til anvendelse innenfor smådyrmedisinen i Norge. Stadig flere dyreklinikker kjøpes opp av store internasjonale selskaper som er etablert for å tjene penger. Hvor mye tenker styre og aksjonærer i disse selskapene på dyrenes ve og vel og hvordan veterinærene skal balansere dette i forhold til det som bør være til dyrenes beste?

Vi er så mange, også undertegnede, som har holdt kjeft altfor lenge. Hvorfor? Jo, fordi det blir masse bråk og dårlig stemning. Det er mye lettere å holde kjeft og slå seg til ro med en åndsfraværende likegyldighet. 

Det vi er vitne til, er ikke bare dårlig dyrevelferd; jeg vil hevde at det også er dårlig menneskevelferd. Tekna er den største forening for akademikere og den største organisasjonen i Akademikerne. I begynnelsen av september presenterte de resultatene av en spørreundersøkelse foretatt blant fiskehelsepersonell. Resultatene viser tydelig de utfordringer man står overfor i forhold til dyrevelferd og menneskevelferd, og går rett inn i kjerneområdet av det som denne prisen dreier seg om, nemlig akademisk frihet og formidling, og ikke minst: berøringsangsten for å rette søkelyset mot problematiske sider ved oppdrettsnæringen. Utbrenthet og psykiske plager var gjengangere, ingen av respondentene i denne undersøkelsen ønsket å stille til intervju, og 75% sier at de har vurdert å forlate yrket. 

Med dette som bakteppe passer det bra å avslutte med Astrid Lindgrens evig aktuelle Brødrene Løvehjerte i lett omarbeidet form: Av og til må man gjøre ubehagelige ting, ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort.»