Denne teksten ble først publisert i Dagens Perspektiv

Norge er et av landene i OECD med lavest lønnsforskjeller mellom dem med høyere utdanning og dem uten. Det vil si at det lønner seg mindre å ta høyere utdanning her enn i mange andre land.

Lønnsforskjellene er minst i det offentlige, spesielt i Staten. Der skiller det drøye 110.000 kroner i gjennomsnittlig årslønn for ansatte med videregående skole og ansatte med universitets- og høyskoleutdanning, ifølge tall fra Teknisk Beregningsutvalg (TBU).

Stort behov for høyt utdannede

Det er stort behov for høyt utdannede i både privat og offentlig sektor. Vi trenger jurister som sørger for rettssikkerheten, ingeniører som jobber med IT-sikkerhet og psykologene som hjelper innbyggerne når de trenger det som mest.

Arbeidsgivere i offentlig sektor må kjenne sin besøkelsestid – det er stor konkurranse med privat sektor om høyt utdannede. 

Arbeidsmarkedet er nettopp det – et marked. Det betyr at tilbud og etterspørsel også må gjelde her som i andre markeder.

I privat sektor må de ansatte få uttelling når bedriften de jobber i går bra, og offentlig sektor må være konkurransedyktige selv om den ikke skal være lønnsledende.

Lokal lønnsfastsettelse

For at markedet skal kunne fungere og arbeidsgivere både skal kunne beholde og rekruttere de fagpersonene de trenger, bør lønn fastsettes lokalt på hver enkelt arbeidsplass.

På den måten kan arbeidsgivere bruke lønn som virkemiddel. Akademikerne mener at lønn bør fastsettes ut ifra faste kriterier som alle kjenner til: utdannelse, kompetanse, kunnskap, innsats og ansvar.

«For at markedet skal kunne fungere og arbeidsgivere både skal kunne beholde og rekruttere de fagpersonene de trenger, bør lønn fastsettes lokalt på hver enkelt arbeidsplass»

Å ta en lang utdanning, er ikke bare en investering i egen karriere, men også å ta et samfunnsansvar – ved å utnytte sine evner til samfunnets beste.

Den utdanningen og kunnskapen man skaffer seg ved å legge ned flere år i studier og ta opp lån, tilfører arbeidslivet arbeidstakere som bidrar til innovasjon og økt produktivitet.

Det er norsk arbeidsliv helt avhengig av. Og derfor bør også høyere utdanning lønne seg mer enn det gjør i dag.

Frontfagsmodellens framtid

Grunnen til at vi har relativt små lønnsforskjeller i Norge er fordi vi har en stor grad av koordinering av lønnsutviklingen gjennom den såkalte frontfagsmodellen.

Det vil si at vi har stor grad av kollektive lønnsforhandlinger gjennom fagforeninger på enten sentralt eller lokalt nivå, fremfor individuelle lønnsforhandlinger, og at forhandlingene foregår på en omforent måte.

«Frontfagsmodellen blir ofte kalt bærebjelken i den norske lønnsmodellen. Hvis ikke bærebjelken skal knekke, må den tjene alle grupper godt og sørge for at offentlig sektor kan være konkurransedyktige i kampen om arbeidstakerne»

Akademikerne slutter opp om frontfagsmodellen ved riktig bruk av modellen og dens fleksibilitet, men vi og andre hovedorganisasjoner har lenge pekt på at den rigide praktiseringen av modellen i offentlig sektor gjør at mange med høy utdanning ikke får den uttellingen de burde hatt, og at offentlig sektor ikke klarer å rekruttere og beholde tilstrekkelig kompetanse.

Frontfagsmodellen blir ofte kalt bærebjelken i den norske lønnsmodellen. Hvis ikke bærebjelken skal knekke, må den tjene alle grupper godt og sørge for at offentlig sektor kan være konkurransedyktige i kampen om arbeidstakerne.

15. desember leverer Frontfagsmodellutvalget sin rapport. Det er arbeidet som gjøres i utvalget, som er viktig.

Det tekniske – kjernen av problemet

Målet med frontfagsmodellen er å ha en koordinert lønnsdannelse som gjør at vi kan konkurrere internasjonalt. Det har gjort at vi har høy verdiskapning og lav arbeidsledighet. Lønnsdannelsen skal bidra til økt produktivitet i både privat og offentlig sektor – som må konkurrere om arbeidstakerne.

For at modellen skal fungere og overleve over tid, må lønnsveksten i store områder i økonomien være om lag den samme over tid.

«Høyere utdanning må lønne seg mer enn det gjør i dag»

Frontfagsmodellen betyr i praksis at konkurranseutsatt industri forhandler først i tariffoppgjørene hver vår. Dette kalles frontfagsoppgjøret.

Etter gjennomført oppgjør, anslår partene i frontfaget hva de tror den gjennomsnittlige årslønnsveksten vil være i industrien. Hva som blir den faktiske lønnsveksten i frontfaget, vet vi først året etter når de lokale forhandlingene på hver enkelt arbeidsplass er gjennomført.

Det er den faktiske lønnsveksten som danner en norm over tid for lønnsveksten i resten av økonomien. Anslaget som gjøres, er kun ment som et hjelpemiddel i koordineringen.

Indikasjon, ikke fasit

Anslaget som gis av frontfagspartene, skal fungere som en indikasjon for hva årets lønnsoppgjør vil koste i frontfagsområdet. Partene i etterfølgende tariffoppgjør, det vil si oppgjørene i offentlig sektor, forholder seg til anslaget som en indikasjon.

Anslaget gis tidlig på året og er usikkert fordi mesteparten av lønnen forhandles lokalt etter kriteriene bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne.

«Frontfagspartene hadde bommet i sin spådom om lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor. Det som ble behandlet som en fasit av arbeidsgiverne i de offentlige tariffområdene, viste seg helt klart ikke å være det»

Det er derfor viktig å understreke at anslaget verken er en fasit for hva lønnsveksten i frontfaget vil ende på eller en fasit for hva etterfølgende tariffoppgjør skal ha som økonomisk ramme. Det skal verken fungere som et maksimum eller minimum for lønnsoppgjørene.

Hvert tariffområde må se på sine egne behov og utfordringer, og eget økonomisk handlingsrom. Trenger de for eksempel ingeniører eller jurister? Da må de kunne bruke lønn som et virkemiddel for å holde på dem og få tak i dem.

Rigid praktisering

Dessverre har vi de siste årene sett at frontfagsanslaget er blitt brukt som fasit for hvilken økonomisk ramme partene i de andre tariffoppgjørene skal enes om.

Som eksempel kan vi nevne lønnsoppgjøret i fjor hvor anslaget for frontfaget var på 3,7 prosent. Det var dette anslaget vi ble møtt med i forhandlingene i det offentlige – som en fasit. Etter både forhandlinger og mekling havnet vi på 3,8 prosent i staten og 3,84 prosent i kommunene.

Da lønnsforhandlingene i hele frontfaget var klart, viste det en lønnsvekst på 4 prosent.

«Dersom offentlige lønninger sakker akter ut, klarer ikke Staten og kommunene å konkurrere om høyt utdannede som de er helt avhengige av for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne.»

Frontfagspartene hadde bommet i sin spådom om lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor. Det som ble behandlet som en fasit av arbeidsgiverne i de offentlige tariffområdene, viste seg helt klart ikke å være det.

Dersom offentlige lønninger sakker akter ut, klarer ikke staten og kommunene å konkurrere om høyt utdannede som de er helt avhengige av for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne.

Det kan og skal være forskjeller mellom tariffområder. Arbeidsgivere må se på hvor langt de kan strekke seg for å for å beholde og rekruttere høyt utdannede. Det er en øvelse alle arbeidsgivere bør tenke nøye gjennom før lønnsoppgjøret neste år.