Coronapandemien traff det norske samfunnet bredt i overgangen mellom februar og mars, og vi kjenner alle hvordan situasjonen har eskalert frem til i dag. Hva fremtiden bringer vet vi ingen ting om…

Det som har skjedd vil utvilsomt bli gjenstand for mye interessant forsking i tiden som kommer. Eksempelvis hvordan ulike land, og ulike deler av vårt eget land, har håndtert situasjonen. Hvilke effekter forskjellige tiltak, som smittetesting, stengte skoler og barnehager, konsekvensene for både store og små bedrifter, isolasjon for familier, redusert kontakt med venner og familie, og selvsagt også den demografiske og økonomiske effekten på verdenssamfunnet, er umulig å forutse. 

Utvilsomt vil denne perioden bli omtalt i historiebøkene, sammen pandemier som svartedauden og spanskesyken, og forhåpentligvis vil vi lære noe av dette. Eksempelvis har situasjonen fremtvunget «nye» måter å jobbe på, måter som ser ut til å fungere svært godt for mange, både for arbeidstakere og bedrifter. 

Økt bruk av VTC, redusert reiseaktivitet, bruk av droner til varelevering, ordninger som reduserer behovet for fysisk oppmøte i butikker osv, vil kanskje etablere seg som permanente løsninger. Jeg håper og tror selvsagt, at menneskeheten overlever dette i mer eller mindre nåværende, og i en mer positiv form. 

Effektiv struktur

Håndtering av usikkerhet og mitigering av eksterne trusler er noe Forsvaret jobber med og trener på hver eneste dag, både nasjonalt og internasjonalt. Militære kommandolinjer, en hierarkisk organisasjon, kontinuerlig øving og trening mv, er viktige forutsetninger for å bygge beredskap for å håndtere ulike typer kriser. 

En pandemi er således noe vi har et relaterbart planverk å bygge på for å kunne håndtere. Forsvaret skal derfor være blant de aller beste til å håndtere situasjonen vi nå opplever, i alle fall innad i egen struktur. Ordrer går raskt og toppforankret igjennom systemet, og gjennomføres relativt effektivt. I oppstartsfasen var det, etter mitt syn, imidlertid flere unødvendige forsinkelser og uklarheter ved gjennomføring og innføringen av ulike smittebegrensende tiltak, også i Forsvaret. 

Koronapandemien bød på nye utfordringer; utfordringer som vi ikke har fersk erfaring med. Eksempelvis ble behovet for bredere koordinering med andre fagmyndigheter i resten av samfunnet viktigere enn normalt. Dette ble således et godt eksempel på verdien av et gjennomtenkt totalforsvarskonsept. 

Like fullt synes jeg det gikk relativt raskt før interne utfordringer, og til dels uklar rådgivning og ukoordinerte tiltak mellom de forskjellige avdelingene i Forsvaret, ble utbedret. Etter mitt syn er disse to tingene helt essensielle for å skape trygghet og tillit til avgjørelsene som fattes i situasjoner der vi ikke har kontroll.

Landets forsvar skal ivaretas

Ansatte i Forsvaret har vært i en relativt heldig situasjon i perioden som har vært. Vi har naturlig vis forholdt oss til bestemmelser omkrig redusert reiseaktivitet, karantene, isolasjon og skjerming osv, men på tross av dette er permitteringer eller oppsigelser ikke aktuelt. 

Faktisk er vi i en situasjon der vi i den kommende fireårsperiode sikter mot en oppbemanning på omkrig 550 årsverk. For Forsvaret som etat, og følgelig for KOLs medlemmer, har dette kun vært et spørsmål om hvordan vi nå, med de nye «coronabegrensningene», skal klare å opprettholde nasjonens sikkerhet på samme måte som tidligere. 

En konsekvens av dette er at Forsvaret har måttet se på det juridiske omkring begrenset bevegelsesfrihet, nord-sør internt i Norge, opp mot evnen til å ivareta nasjonens sikkerhet, i både fred, krise og krig.

Vi er en beredskapsorganisasjon, og kan ikke tillate at vår evne til å forsvare landet reduseres. I så måte har hovedfokus i Forsvaret vært å finne nye måter å jobbe på, som ikke reduserer forsvarsevnen, hverken på kort eller lang sikt.

KOL håper og tror at vi som nasjon på sikt kommer styrket ut av situasjonen.