Unios leder Ragnhild Lied hevder i Dagsavisen 27. juni at Akademikernes lønnssystem gir mer makt over lønn og arbeidsvilkår til arbeidsgiverne, at systemet er individfokusert og gir lite til noen få.

Akademikernes medlemmer har lokale, kollektive forhandlinger på den enkelte arbeidsplass. Det betyr at partene på arbeidsplassen kan bestemme om de vil gi et flatt tillegg til alle, løfte enkeltgrupper eller enkelte medarbeidere som trenger det.

Systemet er positivt for den enkelte, for arbeidsplassen og for samfunnet. Selv om forhandlingene skjer på den enkelte arbeidsplass, betyr det ikke at den enkelte står alene. Det betyr at lønnsforhandlingene skjer nærmere den ansatte, der en rettferdig lønnsutvikling sikres av erfarne tillitsvalgte.

Lied argumenterer for et sentralisert lønnssystem som passet godt i det gamle industrisamfunnet, der oppgavene ved samlebåndet var likere enn de er i dag. Et system der noen få sentralt bestemmer lønnen tusenvis av ansatte — uavhengig av kompetanse og ansvar og uavhengig av hva den enkelte virksomhet har behov for. Retorikken hennes kler det gamle systemet hun argumenterer for.

Akademikernes lønnssystem i staten er det som er vanlig i resten av arbeidslivet; kommune-Norge har hatt det i over 15 år, og det er regelen i privat sektor. Det er staten sentralt som mister makt – og det er bra. De ulike statlige arbeidsplassene er ulike, og de har behov for forskjellig kompetanse. Det offentlige må få handlingsrom gjennom lønnssystemet for å kunne konkurrere om medarbeiderne de trenger. Vi har tillit til at de håndterer dette bra. At Lied mener velprøvde løsninger som lokale kollektive forhandlinger — som faktisk gir uttelling for utdanning og kompetanse — er å leke «ideologisk blindebukk» får stå for hennes egen regning.

Til sist: Lied skriver at OECD peker på at sentrale forhandlinger gir best resultat både når det gjelder sysselsetting, produktivitet og likestilling. Dette sikrer også lokale kollektive forhandlinger, for også Akademikerne forholder seg til en sentralt fastsatt ramme. Dette er altså ikke, og har aldri vært, et lokalt frislipp som dreper den norske modellen. Tvert imot.

Både Holden- og Cappelen-utvalget slår fast at lokale kollektive lønnsforhandlinger er en viktig del av lønnsdannelsen i Norge. Nettopp kombinasjonen av sentralt fastsatte rammer og lokale kollektive forhandlinger har vist å gi moderat, ansvarlig lønnspolitikk med små ulikheter, og produktive og omstillingsdyktige virksomheter. Derfor lønner Akademikernes lønnssystem seg for både samfunnet og for de ansatte.