Kronikk i DN 30. mai signert Kari Sollien, leder i Akademikerne, og Lise Lyngsnes Randeberg, nestleder i Akademikerne og president i Tekna.

I kronikken «Lokal lønn — nasjonalt tap» slår sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO 23. mai fast at lokale lønnsforhandlinger i arbeidslivet svekker organisasjonene og at frontfagsmodellen vil slutte å virke. Bjørnstad skriver at selve grunnlaget for å videreføre en lønnsramme til de andre oppgjørene er den sentrale lønnsdannelsen, og at det igjen sikrer høy produktivitet og rettferdig fordeling.

Virkeligheten Bjørnstad skisserer opp stemmer ikke. Kombinasjonen av sentralt fastsatte rammer og lokale kollektive forhandlinger har vist å gi moderat, ansvarlig lønnspolitikk med små ulikheter, og produktive og omstillingsdyktige virksomheter. Både Holden- og Cappelen-utvalget slår fast at lokale kollektive lønnsforhandlinger er en viktig del av lønnsdannelsen i Norge.

Suksessen ligger i frontfaget som ansvarliggjørende norm, med lokale forhandlingene som sikrer en fleksibilitet det moderne arbeidslivet er helt avhengig av. Virksomheter har ulike behov og forutsetninger, og den enkelte arbeidsplass må kunne bruke lønn som virkemiddel for å løse sine utfordringer – gjennom å tiltrekke seg og beholde riktig kompetanse. Det er viktig å understreke at dette skjer i ansvarlige, kollektive forhandlinger mellom ledelse og tillitsvalgte, og ikke individuelt.

Vårt utgangspunkt er diamentralt motsatt av det Bjørnstad argumenterer for: Det er uten innslag av lokale forhandlinger at frontfagsmodellen vil kollapse. I en slik situasjon risikerer vi at medlemmer melder seg ut av organisasjonene, rett og slett fordi de kan forhandle lønnen sin bedre alene. Med en slik utvikling vil moderasjonslinjen forsvinne i norsk arbeidsliv – noe ingen parter ønsker at skal skje.