6. august 2012
Tidligere domkantor i Bergen, Magnar Mangersnes, ble pensjonist for noen år siden. Ikke fordi han ville, ei heller fordi han ikke lenger var en fantastisk organist. Han ble sagt opp på grunn av alder.
Hadde Mangersnes blitt sagt opp på grunn av kjønn eller hudfarge ville det selvsagt ha vært ulovlig. Men lovbestemt diskriminering pga. alder går fint. Arbeidsmiljøloven sier nemlig at når aldersgrensen på 70 år inntrer, så kan man sies opp uten annen grunn. Det er også avsagt flere dommer der ansatte har blitt sagt opp tidligere fordi virksomhetens ordinære aldersgrense er 67 år.
Jeg kjenner etter hvert mange som både er arbeidsføre og motiverte for å jobbe lenge. I takt med at vi blir eldre og friskere, vil det sannsynligvis også bli flere som ønsker å utsette pensjonisttilværelsen. Det er bra for den enkelte og det er bra for samfunnet. Gevinsten av at folk er i jobb og betaler skatt i stedet for å motta pensjon er stor, samtidig som vi nyttiggjør oss av verdifull kompetanse. Arbeidslivet er dessuten vesentlig endret de siste 30 årene. Færre har tungt fysisk arbeid og flere er kunnskapsarbeidere. Det gjør at flere også har mulighet til å stå lenge i jobb.
I løpet av de senere årene har vi gjennomført en omfattende pensjonsreform i Norge. Hovedinnholdet er at alle gis adgang til å ga av tidlig, men at det lønner seg økonomisk å stå lenge. Faktisk kan man spare opp pensjon helt til man er 75 år. Målet er å få flere til å utsette pensjonering, samtidig som man har åpnet for å kombinere uttak av pensjon med fortsatt arbeid. På denne måten er aldersgrensene fjernet og den enkelte får selv bestemme sitt pensjoneringstidspunkt.
Det er derfor på høy tid å fjerne regelen om at alder i seg selv er oppsigelsesgrunn. Oppsigelse av ansatte skal bare kunne skje når det finnes saklig grunn. At man har bursdag og blir 67 eller 70, eller for den saks skyld 75, kan ikke være noen saklig oppsigelsesgrunn. Det er ganske meningsløst å ha et lovverk som sier at arbeidstakere går ut på dato uten noen som helst individuell vurdering, og det er i sterk motstrid til intensjonene i pensjonsreformen. Når målet er å få folk til å jobbe, må lovverket støtte opp, ikke aktivt motvirke det.
Hovedinnvendingen mot å fjerne oppsigelsesadgangen har vært å sikre alle en verdig avgang fra arbeidslivet. Å bli oppsagt på grunn av at man ikke lenger er i stand til å gjøre jobben sin er belastende, og da skal det angivelig være bedre å skjære alle over samme kam og tvinge dem ut enten de vil eller ikke. Jeg vil påstå at så godt som alle vil skjønne når nok er nok. Hvis du ikke lenger er arbeidsfør er du nok den første til å oppdage det. Om du er 62, 70 eller 75 vil i den sammenheng ikke ha betydning. Dessuten har grensen vært uforandret til tross for at levealderen har økt og stadig flere er friske lenger.
USA, Australia, New Zealand og Storbritannia har alle opphevet den øvre aldersgrensen i arbeidslivet. Erfaringen er at flere utsetter pensjonering.
Jeg er overbevist om at det samme vil skje også i Norge. Mange tar ikke en gang opp spørsmålet om å fortsette etter 67 eller 70 år, ganske enkelt fordi de vet at arbeidsgiveren lovlig kan si dem opp. Derfor vil det være et viktig politisk signal, og et viktig seniorpolitisk virkemiddel, å fjerne den aldersbegrunnede oppsigelsesadgangen.
Da jeg for noen år siden giftet meg i Bergen Domkirke var det stort å høre Mangersnes spille. Synd ikke enda flere fikk oppleve det.
Av Akademikernes leder Knut Aarbakke.
Les også side 14 og 15 i DN mandag 6. august.