29. november 2011
22. juli 2011 har risset seg inn i norsk historie- vi fikk så til de grader erfare at vi lever i en usikker verden. I høst har Norge vist evne og vilje til omsorg og empati, det er det helt nødvendig at vi fortsetter med.
I løpet av de siste ukene har vi sett tendenser til skylddeling som del av politisk (valg)kamp. Etter 22. juli lovet jeg å ta mitt ansvar, som leder av en hovedorganisasjon, for overgangen fra unntakstilstand, sjokk og sorg til ordinær politisk debatt om grunnleggende samfunnsverdier.
Partene i arbeidslivet har et særskilt ansvar for å gi demokratiet og velferdsstaten innhold. I disse førjulstider vil jeg mine om at det å ha en meningsfylt jobb å gå til representerer en økonomisk og sosial sikkerhet, og ikke minst en følelse av å bidra. Effekten for hver enkelt av oss av å ha en jobb skal derfor ikke underslås, heller ikke som grunnlag for oppslutning om demokratiet.
Vi lever i et land der mange heldigvis er ”innenfor”. Men noen lever også uten å ha en jobb å gå til. Ser vi mot andre deler av Europa er det et temmelig dystert bilde som møter oss. Ekstremt høy arbeidsledighet og stor usikkerhet rundt jobb og fremtidsutsikter møter helt nye deler av befolkningen. Uvissheten kjennes på kroppen av millioner av arbeidstakere, også høyt utdannede og arbeidstakergrupper som tradisjonelt har opplevd å ha sikre jobber. Enn så lenge er vi forskånet for europeiske tilstander her nord, men vi plikter å ta alvoret inn over oss.
Arbeid er et gode og gir den enkelte økonomisk selvstendighet og tilhørighet til fellesskapet, det har gjort arbeid til vår tids kanskje viktigste velferdsgode. Når vi nå beveger oss inn i arbeidsårets slutt er det derfor viktig for meg at vi viser ansvar, omsorg og empati med dem som ikke er ”innenfor” og at vi intensiverer arbeidslinjejobben.
Knut Aarbakke, leder i Akademikerne